Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Leken Gillian

Folk- og countryprinsessen Gillian Welch gjør en «Harvest». Hun har aldri vært lettere å like.

CD: Det er alltid noen som har noe å utsette på Gillian Welch. I begynnelsen av karrieren tok puritanerpolitiet ut tiltale mot Welch «fordi hun bare finner på» - en belest kvinne fra et møblert hjem i Los Angeles skal ikke komme her og late som hun er en foreldreløs jentunge fra Appalachene, og i hvert fall ikke late som sangene hun skriver er nesten hundre år gamle!

Overbevisende

Etter hvert har Welch (som høynet publisitetsnivået sitt da hun dukket opp i «Oh Brother, Where Art Thou?»-filmen) og hennes kompanjong David Rawlings (han som krangler med Ryan Adams om Morrissey på «Heartbreaker»-plata) gjennom tre album overbevist selv de mest konservative skeptikere om at deres minimalistiske, litterært sterke og stilistisk historiebevisste låter faktisk har vært noe av de siste fem- seks åras aller beste folk- og countrymusikk. Men nå er det duket for et typisk «Newport, 1965»-øyeblikk. De mugne kritikkene denne plata har møtt i USA er komplett uforståelige: «Soul Journey» er riktignok betydelig «lettere» enn de tre forgjengerne, men det betyr ikke at den er dårligere.

Lekent frieri

«Soul Journey» - den første Welch-plata hvor hennes alvorlige ansiktsuttrykk ikke preger omslaget - er lyden av et kvalitetsbevisst og lekent publikumsfrieri. Welchs bleke og intenst skarpskårne svarthvittballader er skjøvet til side til fordel for mer lettfattelig materiale. Det er blitt en usedvanlig hyggelig, mildt elektrifisert og overraskende umiddelbar plate som lydmessig legger seg et sted mellom «The Band» og Neil Youngs «Harvest», og hvor Welch tidvis kan minne litt om Lucinda Williams. Her er det plutselig både surkleorgler, elgitarer, brumlebass og deilig subbete trommespill, og det groover mer enn en Gillian Welch-plate noensinne har gjort.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media