Leken kulthelt

Hjemmesnekret hilsen fra en genuin særing.

CD: Han er en raring og en særing, og det skal han være! Sterkt influert av Velvet Underground, startet han punkbandet The Modern Lovers i Boston i 1970. Men gruppa varte ikke lenge, og Richman ble en soloartist som over tid har etablert en meget trofast fanskare - også i Norge.

Han er en eksentrisk kultfigur det er lett å avfeie, samtidig er det vanskelig ikke å bli sjarmert av den upretensiøse artisten med de søte sangene. Han er leken, barnslig, skrudd og naiv og han synger småsurt - og det beste, eller det verste - er at han gjør det så til de grader med overlegg. Å kalle Richmans musikk «alternativ» er derfor en underdrivelse.

Han går konsekvent sine egne veier. «Not So Much To Be Loved As To Love» er hans første album med nytt materiale på tre år, og det første han produserer selv. Her er 13 små sanger (pluss to skjulte bonusspor) med Richman og et lite, akustisk band - bl.a. med den noe primitive trommis/perkusjonist Tommy Larkins og Modern Lovers-kollega Greg «Curly» Keranen på ståbass.

Richman hyller blant annet sine helter Vincent Van Gogh og Salvador Dalí, og han framfører en forsvarstale for den fengslede aktivisten og journalisten Mumia Abu Jamal - et viktig budskap som drukner litt i et minimalistisk og barnslig arrangement. Richman er også fascinert av europeisk kultur og språk, og synger fire sanger på italiensk og fransk. Tekstene er ofte meget direkte og kan handle om de rareste ting, f.eks. får pompøse vinkjennere sitt i «He Gave Us The Wine To Taste». «Not So Much To Be Loved As To Love» blir likevel i overkant slentrende og uvøren. Richman flyter på sjarmen, men er best i mindre doser.