LEK:  Hva skjer med barn som ikke får leke?   Foto: Jonas Frøland / NTB Scanpix
LEK: Hva skjer med barn som ikke får leke? Foto: Jonas Frøland / NTB ScanpixVis mer

Leken som forsvinner

Det er en urovekkende stigning av alle typer angst og utmattelseslidelser hos dagens barn og unge.

Meninger

En atmosfære av angst og uro påvirker i dag barnehage og skole. Og angsten smitter i mange ledd. Politikere er redde for Pisa-rangeringens resultater, skolebyråkrater for ikke å effektuere riktige tiltak, rektorene for skolens renommé, lærerne for ikke å implementere pålagte kompetansemål og foreldrene for at barnet deres ikke skal hevde seg eller falle utenfor. Angsten strømmer fritt gjennom de forskjellige styringskjedene før den til slutt overføres på barna og ungdommen med et patologisk trykk.

Forskere bekrefter tendensen. Det er en urovekkende stigning av alle typer angst og utmattelseslidelser hos dagens barn og unge. Men dessverre; ofte uten å belyse den samfunnsmessige patologi som bidrar til fenomenet vi her er vitne til.

For 15 år siden snakket de unge sjelden om skoleproblemer hos psykologen. De snakket om familie og venner, om rus og aggresjon, om protest og utagering, om mening og identitet. I dag snakker de fleste om angst knyttet til skolepress, selv de som bærer på store traumer.

Nyliberalismens fokus på prestasjoner og kompetanse har blitt samfunnets fremste ideal på de fleste arenaer. Barn måles og evalueres fra de begynner i barnehagen. Klatringen på konkurransestigen, å stadig komme oppover, så raskt som mulig, har blitt livets viktigste mål. Angsten for å falle blir dermed påtrengende. Det føles livsfarlig å gå glipp av noe timer. Det er katastrofe å få en dårlig karakter. Livet fremstår som en endeløs rekke eksamener som når som helst vil avsløre det negative bildet de unge har av seg selv (av å ikke passe inn i malen). Foreldrene er like redde, der de sitter og gjør lekser sammen med barna til langt på natt.

Det normative presset har også økt. Barn blir ikke lenger oppfattet som komplekse og originale vesener med lang modningstid. De blir oppfattet som råvarer i et system med krav til å levere kompetanse og ferdigheter (produkter) etter gitte standarder. Styringen av barna intensiveres for å passe inn i malen raskets mulig, samtidig som dysfunksjonsspesialister med sine kartleggingsblikk skanner inn et stadig økende antall barn som av tusen forskjellige grunner ikke passer inn. Hvem kan si nei til forebygging og nødvendigheten av tidlig hjelp?

Vi ser at økonomiens produkt- og nyttetenkning holder på å invadere de fleste humanistiske rom. Språket vitner om dette: «Vi kan designe barn», «Skoler reklamerer med lesegaranti», «Rektorer blir sparket dersom de ikke leverer varene», «Norge sakker akterut hvis ikke barn viser realkompetanse i barnehagen», «De som ikke fullfører VGS havner på Nav».

Dette angstfylte kjøpmannsspråket viser at vi ikke lenger oppfatter barn og lærere som autonome aktører, men mer som brikker som skal inngå i abstrakte styringssystemer. Nasjonale krav til testing, mål og evaluering legger seg som et distraherende slør over de unges kreative liv og naturlige læreprosesser.

Hvem tror at barn utvikles på gode måter gjennom standardisering, voksengjøring og ytrestyring? Gamle teorier om at barn har et livsnødvendig behov for å utvikle et førstepersonperspektiv, før samfunnets krav settes inn for fullt, står for fall. Barnets lek, alene eller i samvær med andre barn, er en privilegert arena for å erfare egne formingskrefter. I leken strømmer barnets egne uttrykk frem som kropp, lyd, bevegelse, følelse, bilde, ord, fortelling og handling. Det gir barnet en følelse av å være deltaker i en rik og mangfoldig verden, som igjen skaper grobunn for å utvikle det vi kan kalle den primære selvfølelsen.

Dette er en selvfølelse som ikke er basert på prestasjon, men på en følelse av å være en levende person med et eget senter.

Når styringssystemer preget av bedriftsøkonomisk tenkning og atferdspsykologi slår rot i barnehagene, oppfattes ikke leken lenger som en egenverdi, men som en ressurs som skal utnyttes best mulig. Lekens betydning erstattes av nasjonale ferdighetsprogrammer hvor barna styres mot bestemte læringsformål. Barnehagen blir mer og mer lik en skole.

Det kommer stadig mer dokumentasjon på at vi i dag har tatt feil av hva som skaper vekst og utvikling hos barn og unge. Danske Dion Sommer, professor i utviklingspsykologi, hevder at tidlig målstyrt innsats virker mot sin hensikt. Tidlig start gir senere tap. Det er ikke kognitiv mestring og en selvfølelse som er knyttet til å utvikle isolerte ferdigheter som er nøkkelordet for å forstå den personlige veksten.

Den australske professoren i psykiatri, Russel Meares, har i årevis forsket på lekens betydning i forhold til barnets utvikling. Meares funn er særdeles relevant for dagens situasjon.

Han hevder at den frie leken er barnets viktigste rom. Den må beskyttes og vernes som regnskogen og korallrevene - nettopp fordi leken åpner opp mulighetsrom der hele personlighetens register kan komme til uttrykk. Den skaper glede, motivasjon og overskudd. De statistiske kurvene er ikke til å ta feil av. Psykiske sykdommer blant barn og unge øker proporsjonalt med leken som forsvinner fra deres liv.

Problemet er ikke nødvendigvis at det er for mange krav og forventninger til dagens barn. Problemet er at dagens pedagogikk basert på ytrestyring og normative kriterier ødelegger barnets muligheter til å bygge opp en personlig verden.

Problemet er at samfunnet i dag invaderer et av de siste rom hvor barna kan være seg selv på egne premisser. Barn lærer dermed tidlig at svarene ligger utenfor dem selv. De blir tvunget til å tilpasse seg og utvikle en snill, flink og grei fasade før de har oppdaget og satt navn på sin egen verden. De utvikler den smilende og kompetente fasaden som samfunnet ønsker, samtidig som de mister tilliten til sine egne spontane impulser og naturlige følelser.

Det er dette som er målstyringens og det normative pressets tragiske bakside. Den leder de unge rett inn i selvhatets mørke bakgater.

Den stenger muligheter til å etablere et eget rom for personlig identitet, kreativitet, hvile og verdighet utenfor konkurransestatens beinharde krav.

Det kan komme til å koste dyrt. Slagordet om å legge til rette for at alle skal oppleve å lykkes, er en oppskrift på nederlag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook