Lekent og dystert

Amerikanske Joe Henry er en musikalsk rockeksentriker som aldri blir forutsigbar.

Han er en rastløs og eksperimentell sjel som alltid er på vei mot noe nytt. Artistisk er han i slekt med en fyr som Tom Waits, samtidig som han absolutt står trygt og godt på egne bein.

Den fine 99-utgivelsen «Fuse» har elementer av jazz, men her går han enda lenger i den retningen - ikke minst gjennom å plassere saksofonisten Ornette Coleman , pianisten Brad Mehldau og gitaristen Marc Ribot sentralt i lydbildet. I «Nico Lost One Small Buddha» får de virkelig boltre seg på egen hånd, før Mehldau leder Henry inn i den smekre jazzballaden «Cold Enough To Cross».

Kompet teller også størrelser som Brian Blade (trommer) og Me'shell Ndegéocello (bass), og strykere fyller fint inn og understreker det monumentale. Henrys åttende plate er dyster, sår og full av smerte og åndelige arr («Scar» gjør nesten vondt og sårheten i «Mean Flower» føles nesten på kroppen). Han er åpenbart også sterkt fascinert av den hardt prøvede komikeren Richard Pryor, og cd-en åpner med «Richard Pryor Addresses A Tearful Nation» og avslutter med Ornette Coleman-improvisasjonen «Pryor Reprise» (bonusspor etter halvannet minutts kunstpause). De to låtene rammer effektivt inn det som må bli en av årets store plater.

<B>EKSEPERIMENTELL:</B> Artistisk er Joe Henry i slekt med en fyr som Tom Waits, samtidig som han står trygt på egne bein.