Lekent og virtuost

Virtuost, vakkert og ellevilt.

CD: Gi Stian Carstensen et eller annet instrument, og musikk nær det ubeskrivelige oppstår. Midi-trekkspill, preparert banjo, diverse gitarer, fiolin og kaval (folkemusikkfløyte fra Balkan) er instrumentariet hans på den nye plata, og i deler av musiseringen er Ernst Reijsegers cello, Arve Henriksens trompet, stemme og spinett, Håvard Wiiks piano og spinett og Jarle Vespestads trommer med på moroa. Det gjør at titler som «Dmitri's Polynesian vacation», «Zat was Zen...Zis is Now», «What's that horsehead doing on my pillow?» og «One-legged cow's new age square dance» virker som helt naturlige beskrivelser.

SENTRALT

står likevel fem korte soloimprovisasjoner for trekkspill der Carstensen skaper ren høytidsstemning. Også «See fair Lis», en «nyskrevet engelsk middelalderballade» oktavhøyt sunget av Arve Henriksen, skiller seg ut på ei plate som med alle sine virtuost utførte innfall virkelig er noe helt for seg selv. Play betyr som kjent både å spille og leke, og få lever som Stian Carstensen opp til ordets to betydninger i en og samme prosess.

I MER

enn 20 år var trompeteren Wynton Marsalis (42) selve jazzstjerna hos Sony. Men da selskapet for et par år siden kuttet kostnader, var verken 30 jazz- og klassiske utgivelser, diverse Grammy-priser, Pulitzer-pris eller ry som kunstnerisk leder for Jazz at the Lincoln Center nok. Exit Wynton (og det meste av Sonys jazzstall), og nå debuterer han på Blue Note.

Bemerkelsesverdig nok skjer det med mer tradisjonell Blue Note-groove (og til og med en dæsj avantgarde) i tilnærmingen enn vi har forbundet med den litt akademiske, jazzkonservative og alltid omstridte Marsalis. Han har forenklet uttrykket, stiller i en kompetent kvartett med Dianne Reeves (god) og Bobby McFerrin (sånn passe) som gjester på hvert sitt spor, og later til å ha det mer moro enn på lenge. Faktisk er «The Magic Hour» ei plate som vinner seg ved gjentatte spillinger, til tross for at den er ujevn og verken spesielt original eller genial i konseptet. Til gjengjeld har den en varme og nærhet som ikke har vært Marsalis' mest framtredende trekk på plate, og teknisk spiller han som nesten alltid strålende.

REISEINNTRYKK

fra nær og fjern ligger til grunn for Terje Gewelts nye plate. Selv skifter han mellom akustisk og elektrisk bass når han oversetter sine indre bilder til melodier, og i prosessen allierer han seg med melodifører Bjørn Klakegg (gitar) og et rytmesterkt, men sartspillende og fargeleggende reisefølge: Jon Christensen (trommer) og perkusjonistene Kenneth Ekornes, Carlos Negreiros og Robertinho Silva. De to siste er brasilianere, Silva kjent fra bl.a. Wayne Shorter-klassikeren «Native Dancer».

EN NESTEN

kontemplativ ro hviler over denne samlingen musikalske akvareller, uten at de dermed mangler nerve. Kunsten å snakke lavt for å bli hørt demonstreres til fulle, ikke minst gjennom Klakeggs velvalgte gitarlyder, og «Small World» er en god reiseguide til en sinnstilstand der detaljer får lov til å tre fram, ingenting haster og det meste er i harmoni og samstemt rytme.