- Leker i sandkasse hele livet

Hun er fire meter høy og blek som et spøkelse. Fiskerkona som skal stå ytterst på en molo i Svolvær er Per Ungs største skulptur. Foreløpig er hun i gips. Snart skal hun støpes i bronse. Ung (65) angriper fra stige og skjærer henne i fire for å få dama ut av døra.

- Hun må synes. Hun skal ses fra havet. Det blir en slags frihetsstatue for Nord-Norge. Folkelig kitsch-kunst dette, men god kitsch kan være bra. Sokkelen må være åtte meter høy på grunn av bølgene. Jeg foreslo å bygge inn lys i armen hennes så ansiktet ble synlig i mørket, men det ville ikke komiteen. Det ble vel for reinspikka kitsch.

Enkelte mener jeg har romantisert fiskerkona. Hun vinker utover, forholder seg bare til sjømannen. Noen sa hun burde ha ryggen til havet, en unge i magen og tre ved hånden. Jeg vil heller man skal kunne dikte en historie inn i henne.

- Hvor starter du?

- Utgangspunktet er modellen, den nakne kroppen. Hvis du får til kroppen, er klærne ikke noe problem. Det første utkastet lagde jeg i en tretti centimeters modell. Først leire, så gips og bronse - det tradisjonelle er det beste. Grekerne gjorde det på samme måten. Jeg liker tanken på at jeg ikke har noen teknologiske fordeler.

Leire er et fantastisk materiale. Som å leke i sandkasse hele livet. Bronse gir frihet. Det er så sterkt at figuren kan stå på én fot. Å lage skulptur betyr å legge på en klatt, og så å ta'n av igjen. Du blir aldri ferdig. Jeg må holde på med mange ting samtidig, ellers blir jeg lei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hva må du ha for å arbeide?

- Bøker. Jeg leser lite, men blar i kunstbøker hver gang jeg er deprimert. Fint å ha Rodin som oppstrammer. Når du jobber i et formspråk som er så universelt, gir det spillerom for det individuelle. Jeg blir stadig mer selvopptatt, tenker mest på å få gjort noe. Deltar mindre i debatter. Det er bortkastet tid. Kunst er i for stor grad blitt filosofiske ytringer. For meg er det motsatt. Jeg har ikke noe budskap, jobber bare innenfor en formtradisjon.

- Blir du fornøyd med det du lager?

- Først lenge etterpå. Jeg liker å ha utstilling, pleier å bli litt fornøyd når jeg har montert. Underveis er det håpløst. Da får jeg det aldri til.

Jeg overdriver litt i formene. Prøver å skape større dybde i figuren. Jeg bruker kniv, øks, rasper og sandpapir.

- Er det tungt?

- Jeg begynner å kjenne alderen i beina. Men det fysiske er bare en liten del av arbeidet. Fordelen med å være kunstner er at man kan bli bedre og bedre. Jeg blir aldri pensjonist, og ser framtida trøstig i møte. Det er en luksus.

Jeg er en enorm beundrer av Munch og Vigeland. De var mine store helter fra 13- 14-årsalderen. Da jeg flyttet hit til Ekely, sto Munchs hus fremdeles. Atelieret fikk jeg i 1959. Jeg var 20 år og vant konkurransen om Johanne Dybwad-monumentet. Da jeg var 17, sluttet jeg på gymnaset og kastet meg ut i kunsten. Det er den eneste gangen i livet jeg synes jeg har tatt en viktig beslutning.