Lekeskolen

Jens Stoltenberg har oppdaget at noe er galt i norsk skole. Han virker genuint overrasket, men burde ikke være det. De fleste av oss tok signalene for 6-7 år siden. Lærerne gjør rett i å protestere når statsministeren gir dem alene skylden for de dårlige resultatene. Lærerne har gjort som de har fått beskjed om. De rødgrønne har fått den skolen de ba om.

Siden krigen, i perioden det norske utdanningssystemet har vært i støpeskjeen, har Ap styrt landet i hele 42 år. Dagens rødgrønne utdanningsminister er den 15. i rekken av rødgrønne bidragsytere, som siden krigen har vært med på å skape krisen som skolen nå befinner seg i.

For hvilken skole har de rødgrønne egentlig bedt om opp gjennom årene?

En av tydeligste bestillingene ligger i innstillingen til Stortingets behandling av Reform 97. Da ble grunnskolen utvidet til ti år, samtidig som læringskravene ble senket. I stedet skulle det lekes. Stemningen blant de rødgrønne var euforisk: «Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil her spesielt peke på lekens betydning for læreevne og personlighetsutvikling.» Videre pekte de på «at lek er bevegelse av egen lyst og fabulering i frie former.» Det var ikke måte på hva leken skulle resultere i; «prøving av flere ferdigheter på en gang, som å synge, hoppe og klappe, eller i sang og kvidder fortelle en historie og leke i lag…»

Også fra det Ap-styrte departementets side var det tydelig at læring kom langt ned på prioriteringslisten. Ja, langt på vei advarte man rett ut: «Dagen må gi høve til lengre økter for konsentrert leik og læring og lengre periodar med uteleik enn det som har vore vanleg i skolen. (…) En må unngå at dagen får preg av tradisjonell klasseromsundervisning.»

De barna som nå måles i de internasjonale undersøkelsene har gått i de rødgrønnes lekeskole etter Reform 97. Ingen bør overraskes over resultatene.

Videre utover 90-tallet fortsatte den skolepolitiske debatten. Høyre forlangte mer kunnskap og flere krav i alle ledd av skolen – fra lærerutdanningen til klasserommet. Blant dem som raljerte over Høyres kritikk av den rødgrønne lekeskolen var leder i utdanningskomiteen Grete Knudsen. 15. desember 1999 uttalte hun i Stortinget at «høyrepartiene biter seg bokstavelig talt fast i kateteret og begrepet undervisning…» Selv hadde hun andre idealer for lærerens rolle: «Læreren blir da som en dirigent som legger forholdene til rette for læringsrelasjoner mellom musikant og musikkinstrument, en jamsession så å si, mellom elev og arbeidsoppgave, med læreren som leder for elevenes læring.» Er det rart at lærerne har vært forvirret?

I budsjettdebatten året før hadde Grete Knudsen til og med bramfritt slått fast at på tross av internasjonale undersøkelser som (allerede da!) viste det motsatte, holdt norsk skole «en høy standard, og den lykkes langt på vei i å gi grunnleggende ferdigheter.» Derfor var det helt andre ting enn kunnskap som nå var viktig for venstresiden og Grete Knudsen: «De unge får en nokså dårlig start om de bare får med seg de tradisjonelle kunnskapene. De er hjelpeløse i samfunn og arbeidsliv dersom de ikke har skaffet seg et minimum av evne til å samarbeide. De er nokså fattige dersom de ikke gjennom skolen har fått oppøvd evnen til solidaritet.»

I 1997 bidro Kristin Halvorsen til det ideologiske fundamentet for den rødgrønne skolepolitikken ved å slå fast at «ingen generasjon trenger pugg mindre enn dagens elever. Fakta kommer når man trykker på en knapp.» Utsagnet ble referert av Per Egil Hegge i mediene 15. mai 1997.

På slutten av 90-tallet begynte situasjonen å bli prekær. Høyre fikk stor tilslutning fra velgerne i valgene både i 1999 og i 2001 for ambisjoner om å heve kvaliteten i skolen. Etter regjeringsskiftet i 2001 tok Kristin Clemet fatt på jobben og sjøsatte den første utdanningsreformen hvor hensikten var at elevene skulle lære mer: Kunnskapsløftet. Reformen ble innført fra 2006. Det vil enda ta mange år før de første elevene fullfører grunnopplæringen med fullgått løp i den nye skolen.

Bekymringen blant de rødgrønne var til å ta og føle på: «For å si det enkelt, vi kan få en skole hvor det er viktig å kunne gangetabellen» uttalte SVs Rolf Reikvam 30. mai 2005. Den samme Reikvam hadde aldri latt seg skremme av dårlige kunnskaper: «Norske elever gjør det ikke dramatisk mye dårligere enn tidligere. Jeg synes ikke det er grunn til å overdramatisere dette», uttalte han 6. desember 2004.

De rødgrønne har opp gjennom årene vært krystallklare på at de vil ha en skole som prioriterer lek fremfor læring. I SVs gjeldende program fra 2005 står det klart: «SV vil sikre lek som metode for læring.» De første de gjorde da Jens Stoltenberg tok over makten i 2005 var – helt i tråd med dette – å svekke Kunnskapsløftet og begynne å hemmeligholde skolenes resultater.

I dag er spørsmålet: Hva har de tenkt å gjøre nå? Ingen vet! I fullstendig villrede skal de rødgrønne skolepolitikerne nå skrive nye stortingsmeldinger i øst og vest. Med andre ord: Nye år med prat. Nye år hvor elever går ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig. De rødgrønne er ansvarlige for skolen frem til Kunnskapsløftet, de har svekket Kunnskapsløftet, og de snakker fremfor å handle nå.

Problemet er ikke at vi mangler viten om hva som må gjøres. Høyre har fremmet en serie med forslag i Stortinget som ville bidratt til å skape en kunnskapsskole med muligheter for alle. Problemet er ikke at forslagene ikke finnes. Problemet er at de rødgrønne stemmer imot dem alle sammen.