UNDER LUPEN: Tusenvis av dokumenter er lekket på WikiLeaks' nettside, som disse med tittelen Afghan War Diary 2004-2010.Foto: AFP/Scanpix
UNDER LUPEN: Tusenvis av dokumenter er lekket på WikiLeaks' nettside, som disse med tittelen Afghan War Diary 2004-2010.Foto: AFP/ScanpixVis mer

Lekkasje og forlis

Når maktens kvinner og menn raser mot Wikileaks, er det ikke lekkasjer de er mot. De bare hater å miste kontrollen, skriver John O. Egeland.

DET BEGYNTE MED at amerikanske politikere krevet hevn, blod og westernjustis. Så rykket voldtektsanklagene fram til britisk rett og blandet seg med krav om utlevering for spionasje. Underveis har statlige myndigheter og private selskaper forvist Wikileaks fra sine servere, og det er tatt skritt for å kvele inntekter fra frivillige givere. Formålet er å stanse og straffe Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange, og samtidig sende en høylytt melding til resten av verden: Det er farlig å utfordre USA, også i cyberspace.

POLITIKERE PÅ ALLE nivåer og over hele verden fordømmer Julian Assange. Vår egen utenriksminister er bekymret over at «diplomatiets korrespondanse» offentliggjøres på denne måten. Tror de virkelig at folk vil gå på limpinnen? Man skal ikke rote mye i samtida eller i historien for å se at lekkasjen er et sentralt, strategisk verktøy for politikere av alle farger. I våre dager har ethvert departement og ethvert parti egne staber som kanaliserer lekkasjer og hemmelig informasjon til utvalgte medier og journalister. Aktiviteten er særlig høy foran offentliggjøringen av statsbudsjettet. Det er viktig å få oppmerksomhet rundt godbitene i budsjettet før de drukner i helheten. I fjor høst klarte f.eks. Trond Giske og kulturdepartementet å lekke alt som var gildt og blankt til Aftenposten - i god tid. Slike hendelser er en del av et mønster hvor profesjonelle kilder i økende grad iscenesetter medienes dagsorden. Det handler ikke lenger om offentlighet i forvaltningen, men om kalkulert å offentlig-gjøre det som tjener makten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERFOR ER IKKE striden rundt Wikileaks noe oppgjør om lekkasjens berettigelse, selv om mange vil at det skal se slik ut. Det handler om hvem som skal ha kontroll med informasjonsstrømmen og medienes prioriteringer. Det er lekkasjer utenfor egen kontroll som politikerne hater. Og med god grunn. Historien viser at slike kan ha stor effekt. Her skal bare nevnes stikkord: Watergate som felte president Richard Nixon. Pentagon-papirene som slo i stykker troverdigheten ved USAs krig i Vietnam. Det sovjetiske Mitrokhin-arkivet som inneholdt 25000 dokumenter med spionasjehemmeligheter. Avsløringene av fangebehandlingen i fengselet i Abu Ghraib i Irak. For kort tid siden ble hele den britiske, politiske eliten kledd naken da det ble kjent hvordan de brukte skattebetalernes penger på private formål.

HER HJEMME ER det også utallige eksempler på at lekkasjer kan få vidtrekkende følger. Da statsminister Per Borten i 1971 lekket hemmelig informasjon om Norges forhandlinger med EU til Arne Haugestad, den daværende lederen av nei-bevegelsen, ble konsekvensene store. Forholdet ble avslørt av Dagbladet og endte med regjeringens forlis. En lekkasje til VG om LO-lederen Gerd-Liv Vallas angivelige behandling av medarbeideren Ingunn Yssen, førte til politisk storm og Vallas avgang. Ellers finnes en rekke eksempler på varsling, f.eks. avsløringene av korrupsjon i Siemens, Bahr/Røkke-komplekset og den skjulte Reksten-formuen.

JUSTISVESENET er et område hvor lekkasjer er en del av arbeidsformen. Politiet lekker hele tida, både autorisert og uten tillatelse. Både påtalemyndigheten og forsvarsadvokater ser seg ofte tjent med å spre informasjon gjennom uformelle kanaler. I næringslivet øker bruken av spinndoktorer, imellom med bruk av såkalte «drittpakker» som plantes for å ødelegge motpartens troverdighet.

LEKKASJEN ER altså et tvetydig våpen. Når den skjer som ledd i varsling av kritikkverdige forhold, er lekkasjen samfunnets sikkerhetsventil. En helt nødvendig innretning for å begrense elitenes samfunnskontroll og makt. Når lekkasjen brukes av makthavere til brannslokking eller for å kontrollere nyhetsbildet, er det langt mer komplisert. Det gjør ikke saken enklere at pressens kildevern kan brukes til å tildekke relasjoner mellom makthavere og media.

Her representerer Wikileaks en ny utvikling. Lekkasjen tilhører ikke lenger ett medium eller en jurisdiksjon. Den tilhører cyberspace der den tradisjonelle makten ennå ikke har kontroll.