Lekker og morsom Figaro

«Figaros bryllup» på Nationaltheatret er stilsikker. Den har fått sin helt egen stil.

TEATER: «Figaros bryllup» er skuespillet de fleste tror er en opera. Men det var skuespill først, og forviklingen, leken og alvoret rundt «Figaros bryllup» er en av fransk teaters store klassikere. Den er sjeldnere spilt her hjemme, kanskje simpelthen fordi den er vanskelig å få til. Men på Nationaltheatrets hovedscene, som er regissør Kjetil Bang-Hansens faste hjemmebane, lykkes det. Og det lykkes elegant.

Praktfull greve

Figaro er tjener hos greven, og skal gifte seg med sin Suzanne (Ine Jansen). Men greven kunne tenke seg nærkontakt med Suzanne først. Riktignok har han avskaffet sin førsterett til egnens bruder, men uten et raskt tilbakefall til gamle skikker får ikke Suzanne noen medgift. Men da begynner Figaro å intrigere, og Suzanne - og grevinnen. Ellers gjenfinnes tapte barn og foreldre og alle får hverandre til slutt. Unntatt greven, da. Og for en greve. Kim Haugen er i praktfullt slag som rundvommet lysten greve, hans tenksomme pauser etter egne replikker er til tider ubetalelige, hans kontroll over sine virkemidler imponerende. Mot ham stiller Thorbjørn Harr med ungdommens lette intelligens, en ubekymret tro på at framtida tilhører ham. Som grevinnen har Ågot Sendstad en presis merkelighet i sin bekymrede sjarm, og Nils Ole Oftebro treffer sikker blink med sin enkle gartner. Dette er et ensemble der hver skuespiller er gitt karakter. Bang-Hansens stil John-Kristian Alsakers praktglade scenografi er som skapt for Nationaltheatrets forgylte sal, med elegante skift fra det ene slottsrommet til det neste. Regissør Kjetil Bang-Hansen har utviklet en egen form for stilkomedie, der presisjon i uttrykk kombineres med lån fra farsen. Til tider peker farsen rett inn i det absurde teater, som Christian Skolmens fenomen av en dommer med kjøpt embete og lite forstand. Og slik sjangeren stilkomedie kan gjeste farsen, kan den også like plutselig snu seg og bli farlig drama noen sekunder - det er kort vei fra barberkniver til tanken på overskårne struper. Vi befinner oss få år før den franske revolusjon.

Barokk suksess

Den store utfordringen er å finne et helhetlig, stilsikkert og likevel moderne uttrykk for en så mangefasettert opplevelse, basert på en teatertekst. Her lykkes det. «Figaros bryllup» er en barokk suksess, livsbejaende og truende, vittig og underfundig på samme tid.