MÅLLØSE: «Häxan» er svenske Dungens første instrumentalalbum: en fin og tidvis gøyal, men ikke essensiell affære, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
MÅLLØSE: «Häxan» er svenske Dungens første instrumentalalbum: en fin og tidvis gøyal, men ikke essensiell affære, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Dungen - «Häxan»

Lekne instrumentaler fra prognissekongene

Gjennom skogen!

ALBUM: Å se Dungen på en scene er litt som et troll i eske. Man vet aldri helt hva man får.

Häxan

Dungen

4 1 6
Plateselskap:

Smalltown Supersound

«Det morsomste med albumet er hvordan Dungen utforsker sin forkjærlighet til hiphop»
Se alle anmeldelser

På sitt beste fremfører det svenske psychrockbandet sine ekstatiske, ofte melankolske låter som om det stod om livet. Stort sett gjør de det samme, men som om det kun er nok en dag på jobben. En gang iblant skeier imidlertid Gustav Ejstes & co. helt ut, og begir seg på improviserte jammer der selv ikke bandet aner hvor de vil ende opp.

Som et albumband pleier Dungen å være langt mer forutsigbare. Man kan nemlig banne på at det gjemmer seg minst én (og gjerne flere) uovertruffen poplåt blant rillene. Sånn sett er «Häxan», kvartettens åttende album, deres mest egenartede: en samling uanstrengte instrumentalspor.

Eller, strengt tatt er det lydspor, en videreutvikling av musikk svenskene har lagd til «Prins Achmeds eventyr», som er blant verdens aller eldste animasjonsfilmer. Det forklarer også hvordan det går noen veldige humørsvingninger gjennom «Häxan».

Der albumbeste «Peri Banu vid sjön» er blendende vakker, dypt kontemplativ postrock, er halvannen minutter lange «Wak-Wak’s portar» en kakofonisk utblåsning dømt til å tvinge frem flykt- og kamprespons.

Mange av sporene her er svært korte, der kun halvparten overstiger tre minutter. Det morsomste med «Häxan» er hvordan dette formatet tillater Dungen å utforske sin forkjærlighet til hiphop, en sjanger som har betydd like mye for bandleder Ejstes som den svenske progg-scenen. Lytt bare til «Den Fattige Aladdin» – et gjennomgående melodisk tema på albumet – som kunne vært hentet rett ut av J Dillas voluminøse arkiver.

Selv om det låter som kvartetten har hatt det gøy med «Häxan», en følelse som også ofte smitter over på lytteren, er det ikke til å komme unna at dette er en mindre betydelig utgivelse i katalogen deres. Det som får Dungen til å skille seg mylderet av psychrockband, er tross alt deres glimrende gaver som låtskrivere.