DÅRLIG FORLØST: God idé, men dårlig forløst, mener anmelderen om Geir Pollens siste roman.   FOTO: HENNING LILLEGÅRD/DAGBLADET.
DÅRLIG FORLØST: God idé, men dårlig forløst, mener anmelderen om Geir Pollens siste roman. FOTO: HENNING LILLEGÅRD/DAGBLADET.Vis mer

Lektoralt doserende

Lidenskapsløs innføring i Sankt Petersburgs litterære gullalder.

||| ANMELDELSE: Det gjennomført gammelmodige språket med lange perioder og innskutte ledd bukter seg mellom de gamle leiegårdene i Sankt Petersburg, snirkler seg langs portrommene, gjennom gangene, opp trappene og inn på Raskolnikovs hybel.

Og videre, viser deg seg, til dennes åndelige opphav, Fjodor Dostojevskij, som bodde bare noen kvartaler unna, ikke langt fra den norske lektorens kjøkkenvindu.

«Metthetens barbari»
Litt av et sammentreff altså, men bare ett blant mange merkelige forbindelser som forfatteren Geir Pollen gjør rede for i romanen «Raskolnikovs hus». De historiske fakta med berømte navn som Gogol og Pusjkin, foruten Dostojevskij selvsagt, er stort sett velkjente for spesielt interesserte.

Pollens prosjekt er å la en fortellende navnløs middelaldrende lektor, en med egne ord norsk «flyktning fra metthetens barbari», samle trådene mens han gjesteforeleser over selvvalgte emner fra nordisk språk og litteratur på Institutt for skandinavisk filologi ved Sankt Petersburg Statsuniversitet.

Uforløst
Ideen er god, men den er dessverre forløst i en dårlig roman. Vi kommer aldri under huden på mannen fra «metthetens barbari», denne eskapisten som innledningsvis utgyter tirader om sitt lille fedreland «forspist og selvtilfreds til det helt uutholdelige». Ikke rart at elite er blitt et nytt skjellsord.

Kanskje burde lektoren heller ha reist til Somalia for å oppleve litt sult og kaos der, og dermed lindre sin lede?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lektoralt doserende

Nåvel, esteten velger seg altså det klassiske Sankt Petersburg, men jeg får umiddelbart en mistanke om at denne asylanten frivillig vil returnere til det forspiste lille fedrelandet sitt når det er tid for ny stipendsøknad. Nok om det.

Fjern figur
Etter innflyttingen i «Raskolnikovs hus» blir vår plagede fremmedlektor påfallende fjern. Passivt og doserende, men med flid og ekte kjærlighet til Russland, det skal han ha, pensler han ut sine filigransaktige bilder av de berømte diktere som på 1800-tallet krysset spor i Peter den stores by.

En romanse med Rita Rodina (førstekonservator ved Kunstkamera og tidligere nabo til den store komponist Korsakov, intet mindre) formår heller ikke å oppildne den aldrende eskapist i nevneverdig grad, utover en celloaften i Filharmoniens lille sal.

Tango for to
Parets interesse for tango kommer til uttrykk i vidløftige utredninger om trinn og takter, eller parallell gange, som innebærer at «Rita Rodina flyttet sin høyre (venstre) fot bakover samtidig som jeg flyttet min venstre (høyre) framover, eller vice versa, hvilket medførte at vi i praksis bare trenge å tilpasse den innbyrdes skrittlengden så noenlunde for å unngå at føttene kom på kollisjonskurs med hverandre.»

Den lektorale doseringen blir etter hvert så maniert at jeg begynner å lete etter feil i teksten, og finner omsider til min glede en glipp på side 188 der det om Napoleons felttog i 1812 står at «franskmennene i midten av september inntok hovedstaden og brente den ned til grunnen». Det var russerne som antente brannen i Moskva.

Dette pirket gjør Geir Pollen urett; romanen inneholder mange interessante og relevante opplysninger i et sjeldent gjennomarbeidet språk, men forfatterens monotoni og hovedpersonens hovmod, inntil det parodiske, er en prøvelse.