Lemenmarsj mot strømmen

Denne artikkelen begynner i NRKs tv-studio. Flankert av to tidligere geværmenn og utenriksminister Jonas Gahr Støre, skulle jeg forsvare norsk militær innsats i Afghanistan. På motsatt side satt et broket firkløver anført av Reiulf Steen og Åsne Seierstad. Steen tordnet om parallellene til Vietnamkrigen, og Åsne Seierstad fortalte en historie som var like søt som den var saken fullstendig irrelevant.

Ettersom programmet skred fram ble det mer og mer åpenbart at argumentene mot norsk deltakelse i ISAF-styrken bygget på en blanding av moralsk indignasjon (skal våre gutter dø for dette?) og faktafeil (afghanere flest vil ikke sende styrken hjem). Mer om dette snart. Imidlertid forlot jeg Marienlyst med en tvetydig følelse. Jeg hadde nikket ivrig til det offisielle Norges forklaringer, og ristet på hodet over dissidentene. Hvor var det blitt av den gamle intellektuelle og journalistiske dyden maktkritikk? Skal ikke en forfatter gå mot strømmen?

Norges utenrikspolitiske mentalitetshistorie spilles ut i skjæringspunktet mellom de intellektuelles politiske aspirasjoner og radikal maktkritikk. Halvdan Koht var historikeren som ble norsk utenriksminister. Den radikale Mot Dag-kretsens fremste ideologer var avgjørende for Norges brudd med nøytralitetslinjen, vestvending og NATO-medlemskap på 1940-tallet. Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) har helt siden Johan Jørgen Holsts tid spilt i en viktig rolle å omforme tvisynte akademiske penneknekter til handlingsagenter i fredsnasjonens tjeneste.

Selv om venstreopposisjonen til NATO-Norge har dype røtter i norsk historie, kan den direkte tilbakeføres til en bestemt politisk-intellektuell kontekst: kald krigs-Norge på 1950-tallet. Den politiske opposisjonen fikk raskt oppslutning fra landets litterater. Og selv om dens virkelighetsbeskrivelse av Norge som et «diktatur på kropp og sjel» (Georg Johannesen 1966) var like latterlig som deres unnfallenhet overfor virkelige politistater var tragisk, hadde det mye for seg å være maktkritisk under den kalde krigen. Norge var styrt av et arbeiderparti med klare antiliberale tendenser; USA allierte seg med fascistregimer og påførte sivilbefolkning verden rundt ufattelige lidelser. Å være mot denne politikken – å være kontrær – ble et ideal blant forfattere, akademikere og andre intellektuelle, som har vart til denne dag.

Imens har det internasjonale konfliktmønstret tatt en annen retning. Vi så det etter murens fall på 1990-tallet, da hundretusener av bosniske muslimer, rwandiske tutsier, afghanere og andre ble drept i (borger)kriger med etnisk fortegn – ofte med FN som passive tilskuere. Det var NATO som stoppet krigene på Balkan, og som burde grepet inn langt flere steder. Dette skyldtes ikke at USA hadde forandret sin politikk i mer human retning. Landets grunnprinsipper lå fast: kulturell dominans, oljetilførsel, spredning av markedsliberalisme. Derimot hadde supermaktens politikk fått humanitære konsekvenser. Og viktigere for Norge: I en verden av direkteoverførte massakrer og flyktningsstrømmer var det blitt i vår egen interesse å yte militær assistanse.

Og dermed er vi framme ved dagens tillyste demonstrasjon i regi av kjente aktører innen fagbevegelsen og kulturlivet i Hent soldatene hjem! For er det nå slik at ISAF-styrken i Afghanistan har «styrket terrorismen», «svekket vår egen forsvarsevne», «og gjort livssituasjonen verre for den jevne afghaner»?

For det første: Invasjonen av Afghanistan i 2001 og ISAF-styrkens mandat rev effektivt bort grunnlaget for al-Qaidas treningsleirer på Tarnak Farm og andre steder. Den direkte terrorfaren er drastisk redusert. Derfor er det antakelig «signaleffekten» i forhold til den muslimske verden oppropet har i tankene. Men jihadister som mobiliserer til kamp mot Vesten nevner sjelden Afghanistan. Det er situasjonen i Palestina, i okkuperte Irak, eller amerikanske baser på profetens jord i Saudi-Arabia som framkaller mest harme.

For det andre: FNs sikkerhetsråd har i resolusjon 1776 gjentatt at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot verdens stabilitet, og bemyndiget en NATO-ledet styrke oppgaven å trygge landet. Og Norges kollektive sikkerhet er – enten man liker det eller ikke – garantert gjennom våre forpliktelser i NATO. Norge er i Afghanistan for å støtte våre allierte, trygge verden og i ytterste konsekvens oss selv.

For det tredje: Det anslås at mellom 1-1,5 millioner afghanere mistet livet og en tredjedel av landets befolkning ble drevet på flukt mellom Sovjetunionens innmarsj i 1979 og fram til Taliban-styrets fall i 2001. Å påstå at situasjonen i dagens Afghanistan er verre enn dette, er ikke bare feil. Det er grov historieforfalskning brukt som antikrigspropaganda, fremmet av ekstremister på den politiske venstresiden som skyver villige forfattere og skuespillere foran seg.

Hvem har så skrevet under? Per Petterson, Hanne Ørstavik, Thorvald Steen og Herbjørg Wassmo. Kjente og i varierende grad kjære norske forfattere. Skuespillere som Andrine Sæter, Anne Marie Ottersen og Sven Nordin. Etter å ha deltatt i en radiodebatt med nevnte Ottersen (hun fortjener ros for å stille opp, i motsetning til de andre) – som var «mot krig» og «for fred» – må det være lov å spørre: Har de tenkt gjennom sine standpunkter? Vet de noe om situasjonen i landet og for styrken de så skråsikkert uttaler seg om?

Tiden vil vise – vi venter i spenning. Sannsynligvis er det en ideologisk reflekshandling fra folk som vil smykke seg med et «politisk engasjement», hvis ryggradsrefleks er mot NATO, USA (og EEC). Mens høstoffensiven fra Taliban i Sør-Afghanistan har uteblitt i år, er det en annen ideologisk ragtag-army som marsjerer gjennom Oslos gater i dag. Makt er rett, sier man ofte. I dette tilfellet har makta rett.