Ole Paus: «Harry» (1990)

Paus tar et skikkelig «strupetak» på «Harry». Det var en av de første sangene Magnus Grønneberg skrev til CC Cowboys og den som satte det hele i gang -  og som nærmest definerer den første utgaven av bandet. Sangen får en rufsete og vindskeiv behandling av Paus, som trøster seg med at han ikke trenger å skjønne sangen for å synge den.

Låten er knapt til å kjenne igjen i hans småskumle versjon, der Paus presser stemmen til den brister og vel så det. Han skal ha honnør for å utfordre sitt eget uttrykk i selskap med bandet Stråmenn, men han er ikke så troverdig som bråkete og «desperat» alternativrocker. Dette blir derfor mer kuriøst og morsomt enn vellykket.

Marion Ravn: «Når du sover» (1994)

Det er underlig hvordan en låt som er så søt og god og glad kan bli bare melankolsk og så uendelig trist. Marion tar den enda mer ned enn den allerede neddempede og forsiktige originalinnspillinga til Magnus.

Kassegitar er erstattet med fele, men låten mangler dynamikk og framdrift i det meget sparsommelige arrangementet. Ikke klinger teksten bra, heller. Her skjer det så lite at den blir mer langdryg og seig enn vakker.