Marion Ravn, «Unforgivable Sinner» (1998)

Med «skrekkblandet fryd» setter Marion seg bak pianoet, starter neddempet og øker intensiteten mot et mektig crescendo - med god hjelp fra et større orkester enn det som får plass i tv-stua. Et glimrende arrangement som ikke konkurrerer med Marlins originalframføring, men som gir sangen et nytt og eget liv — der følelsene ligger tykt utenpå. Bravo, Marion, ditt klart beste bidrag så langt - og et kraftig spark til folket, som gir henne bunnotering i VGs undersøkelse av populariteten til «Hver gang vi møtes»-deltakerne i dag.

Kurt Nilsen: «You Weren't There» (2003)

På mange måter en enda større utfordring å tolke, fordi originalversjonen har en så fin flyt hele veien og er så velarrangert - i et fengende poplandskap. Kurt skrur ned tempoet og gjør den akustisk og myk, og klarer på sitt vis å ta ut et potensial i låten som du kanskje ikke visste var der. Blir likevel noe anonym i hans forsiktige tapning.  

  Anita Skorgan: «Here We Are» (2009) 

Anitas versjon er like myk som Marlins egen. Og - hvorfor gjøre det vanskelig når det enkle duger vel så bra?  En mild og «forsonende» tolkning som vinner på nettopp den tilbakelente tilnærmingen, uten større fiksfakserier enn ei myk fele, kor og et dempet komp. Men er det virkelig ingen som har lyst til å rocke litt? Abel?   Morten Abel: «Do You Remember» (2009)