Lene tok til tårene da sangene hennes ble tolket

En uvanlig åpenhjertig Lene Marlin og hennes sanger ble hyllet i «Hver gang vi møtes» på TV2 i kveld. Dette mener Dagbladets anmelder om tolkningene.

  Marion Ravn, «Unforgivable Sinner» (1998)

Med «skrekkblandet fryd» setter Marion seg bak pianoet, starter neddempet og øker intensiteten mot et mektig crescendo - med god hjelp fra et større orkester enn det som får plass i tv-stua. Et glimrende arrangement som ikke konkurrerer med Marlins originalframføring, men som gir sangen et nytt og eget liv — der følelsene ligger tykt utenpå. Bravo, Marion, ditt klart beste bidrag så langt - og et kraftig spark til folket, som gir henne bunnotering i VGs undersøkelse av populariteten til «Hver gang vi møtes»-deltakerne i dag.

Kurt Nilsen: «You Weren't There» (2003)


På mange måter en enda større utfordring å tolke, fordi originalversjonen har en så fin flyt hele veien og er så velarrangert - i et fengende poplandskap. Kurt skrur ned tempoet og gjør den akustisk og myk, og klarer på sitt vis å ta ut et potensial i låten som du kanskje ikke visste var der. Blir likevel noe anonym i hans forsiktige tapning.  

  Anita Skorgan: «Here We Are» (2009) 

Anitas versjon er like myk som Marlins egen. Og - hvorfor gjøre det vanskelig når det enkle duger vel så bra?  En mild og «forsonende» tolkning som vinner på nettopp den tilbakelente tilnærmingen, uten større fiksfakserier enn ei myk fele, kor og et dempet komp. Men er det virkelig ingen som har lyst til å rocke litt? Abel?
  
Morten Abel: «Do You Remember» (2009)
 

Heldigvis faller ikke Abel for fristelsen til å lage rock av denne fine låten. Etter radbrekkinga av Skorgans «Oliver» i første program, føler jeg nå at Abel spiller på de rette strengene og tar dette opplegget alvorlig. Han leverer en lekende versjon, abelsk i formen,  som flyter fint og er lett å like — respektfullt og uten tøys og tull.   

  Ole Paus: «Masken» («Disguise») (2003)
 

Oj, dette blir sterk kost. Ikke hennes mest spennende melodi, men Paus treffer et ømt punkt med sin hudløse norske gjendiktning — etter at Marlin for første gang har fortalt om da hun møtte veggen. Han synger livet hennes, og smerten! «For en gråtefest», sier Marlin og må le litt av det også. Gripende.

Magnus Grønneberg: «Sitting Down Here» (1999)
 

En avvæpnenede tolkning. Også Grønneberg velger å gjøre den på norsk, og han gjør den veldig annerledes - og fengende på en litt annen måte enn Marlin. Her  «snakkesynger» han hennes nest beste låt i countrytapning — tilbakelent i CC Cowboys-stil, rett fram og uten geberder. Flott felespill krydrer en låt som - også den - tåler å få et nytt liv.