Lenge leve Bush!

Kate Bushs første album på tolv år er en nydelig og utfordrende hyllest til kjøkkenbenk og fuglekvitter.

CD: Helt siden Kate Bush debuterte med singelen «Wuthering Heights» i 1977, har hun operert i popmusikkens grisgrendte utkantstrøk.

Ett intervju

Musikken hennes er like selvstendig som dama er folkesky - Kate gjør bare ett (1) intervju i forbindelse med «Aerial» - og derfor er hun en av de kvinnelige popartistene som har inspirert yngre generasjoner mest.

Unik stil

Nå har selvfølgelig Patti Smith, Joni Mitchell og Madonna også hatt enorm nedslagskraft, men Kate Bush-stilen er så unik at man kan spotte en «Running Up That Hill»-referanse på flere mils avstand. Intelligent, eksentrisk og sensuell ungpike-/furie-/jomfru-/hore-vokalpop ? Ah, hun må være inspirert av Kate Bush. Eller hva sier dere, Anja Garbarek, Goldfrapp, Bjørk, Bertine Zetlitz og Tori Amos?

12 år siden sist

Det er tolv år siden sist vi hørte fra Kate, og i mellomtida har hun blitt mor til sønnen Bertie. Der hun før kunne være skarp, dramatisk og utfordrende, har hun nå blitt myk som kremkakao og nybakte småkaker. Det vil si, hun er fortsatt utfordrende, bare på en annen måte enn før. «Aerial» er blitt et luftig og åpent dobbeltalbum, fylt med porøst lekne melodistrukturer. Skiva er delt i to under titlene «A Sea of Honey» og «A Sky of Honey», og selv om de deler Kates avanserte låtskriverkunst og akrobatiske stemme, har de begge selvstendige personligheter. «A Sea of Honey» er Kate slik vi kjenner henne best, den består av sju uforutsigbare og selvutleverende poplåter.

Elvis-hyllest

På den hypnotiske Elvis-hyllesten «King of The Mountain» bygger hun sakte, men sikkert opp melodilinjene, vrir og vrenger på dem, og akkurat da du trodde du hadde fått grep om låta, slenger hun inn de karakteristiske åttitallsgitarene. Det gir den faktisk et snev av «Wuthering Heights». Resten av plata dreier seg rundt hverdags- og kvinneliv. Den tøyvaskende pianoballaden «Mrs. Bartolozzi» har for eksempel et sentrifugisk refreng med ordene «Washing Machine, Washing Machine» , og avslutter med et nesten musikalmessende «Sloshy Sloshy sloshy sloshy/get that dirty shirt clean» . Det er lett å skjønne hva Kate har holdt på med de siste tolv åra. På «A Sky of Honey» har hun derimot løftet lydbildet fra kjøkkenbenken og opp i skyene. Skiva, som er en suite bestående av ni spor, både begynner og avslutter med fuglekvitter.

Sakralt

En rolig, nesten sakral stemning preger albumet, og da hun på «Sunset» slenger inn litt latinrytmer, er det som om taket løfter seg. Det er som en kollega sa her om dagen: «jeg blir alltid bittelitt redd når Kate Bush slipper et nytt album. Tenk om det er helt forferdelig?». Vel, som den moderlige Kate ville sagt: «så så, det var slett ikke noe å være redd for, men skal jeg la lyset stå på bare for sikkerhets skyld?».