Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «The Crown» sesong 3

Lenge leve dronningen!

Det eneste «The Crown» har å frykte, er sin egen skyhøye kvalitet.

NY SESONG: Sesong 3 av «The Crown» kommer 17. november. Video: Netflix Vis mer

Churchill er død, og monarkiet føler seg ikke i toppform, det heller.

«The Crown»

5 1 6

Drama

17. november
Beskrivelse:

Tredje sesong av serien om Elizabeth Iis regjeringstid.

Kanal:

Netflix

«Viser få tegn på slitasje.»
Se alle anmeldelser

Til tross for to usedvanlig vellykkede sesonger, som skildret de første 15 åra av regjeringstida til dronning Elizabeth II, er det en viss forventning til tredjesesongen. For der mye av tematikken denne gangen handler om å erstatte gamle kluter med nye, om unge krefter og ideer som skviser ut det etablerte og velprøvde, er det motsatte tilfelle i produksjonen: Seriens tidslinje raser såpass hastig av gårde at rollene har vokst fra skuespillerne sine, og så godt som hele rollebesetningen er erstattet med eldre aktører.

Dronningen gestaltes nå av oscarvinner og britisk skuespills nye kronjuvel Olivia Colman («The Favourite», «Broadchurch»), og selveste Helena Bonham Carter spiller hennes frivole søster Margaret. Det er ingen selvfølge at et slikt grep skal fungere. Som seer knytter man seg emosjonelt til skuespillere, og utelukkende nye fjes i velkjente roller kan være fremmedgjørende, samme hvor skyhøy kvaliteten på dette ensemblet er. Men gitt at alternativet var å sminke på kunstige rynker og furer på de unge ansiktene, og ikke minst at denne rådyre prestisjeproduksjonen tilsynelatende kan velge og vrake i britisk talent, var det best, kan hende, det gikk som det gikk.

Bassett’s Allsorts

Dronningen har nådd førtiåra, og mens barna er i egne frigjøringsprosesser, foregår en kulturell revolusjon i verden rundt henne, som får både monarkiet og hele det britiske imperium til å framstå som en føydal anakronisme fra en storhetstid som svinner lenger og lenger hen i Rolls Roycenes sladrespeil.

Sesongen bruker et par episoder på å finne nytt fotfeste, men fra episode tre, som tar for seg den grusomme gruveulykken i Aberfan, Wales, er vi tilbake på godt, gammelt, skyhøyt nivå. Derfra er vi innom månelandinger, kullstreiker, dødsfall, skandaler, statskuppambisjoner, og en ny håndfull statsministere som trekker gjennom palasset, like utskiftelige som Elizabeths kolleksjon av Bassett’s Allsorts-inspirerte hatter.

Colman spiller lavmælt, men upåklagelig, naturligvis, og det er også en fryd å se hvordan serien har blitt en lekegrind for britiske storheter i gjesteroller, som Derek Jacobi og Geraldine Chaplin som den abdiserte Edward VIII og hans amerikanske frue Wallis Simpson. Og jeg tror ikke jeg er den eneste som kan høre på Charles «Tywin Lannister» Dance i rollen som Lord Mountbatten (prins Phillips onkel, og mannen som tapte India for imperiet) resitere Kiplings «Mandalay» hele dagen. Prins Charles gjør seg også mer gjeldende, og den følsomme unge mannen som skal tvinges inn i kronens støpeskje utgjør mye av sesongens hjerte.

Sin egen verste fiende

Om det nye ensemblet har et svakt ledd, så er det dessverre Tobias Menzies (Edmure Tully i «Game of Thrones») som prins Philip. Han er ikke dårlig, men har ingenting av Matt Smiths erkebritiske, sjarmerende kostskolegutt-arroganse, og uten den syrligheten til å balansere prinsgemalens bitterhet, sitter man igjen med en rollefigur som mest av alt virker å ha behov for å fjerne en meterlang linjal rektalt (selv om det skal sies at selv han er litt nusselig når han har keitete mannecrush på astronautene fra Apollo 11). Man kan bare se for seg hva Paul Bettany, som var castet til rollen, men måtte trekke seg pga. logistikk, hadde fått ut av dette.

Jeg er kanskje streng nå, men vi er vel kommet til et punkt nå der «The Crowns» gjennomgående skyhøye kvalitet har blitt dens egen verste fiende.

«The Crown» har alltid vært tiltalende klassisk i formen, ikke minst i sin utpreget episodiske struktur. De beste episodene er som små, avsluttede novellefilmer å regne, som den der Charles skal innsettes som prins av Wales, og sendes til en radikal, walisisk språkprofessor og separatist for å lære seg å holde innsettelsestalen sin på walisisk. Formen tillater rollefigurene å ha hele, forløste, dramaturgiske utviklingsbuer i løpet av én enkeltstående episode. Det er faktisk sjelden vare i den evigvarende binge-seriens tidsalder, og noe som bør gi serien lang levetid, så lenge serieskaper Peter Morgan beholder sin evne til å belyse relaterbare, menneskelige konflikter gjennom et prisme av både det moderne monarkiene paradoks, og historiske hendelser.

Det er i hvert fall nok å ta av av sistnevnte. Gillian «X-Files» Anderson er castet i sesong 4 som Margaret Thatcher, og allerede i denne sesongen får vi første smakebit på den umulige romansen mellom Charles og ungdomskjæresten Camilla Shand, som er bedre kjent under sin seinere ektemanns etternavn, Parker Bowles.

Årets ti episoder dekker litt over et tiår, og hvis framdriften holder seg har serien nådd nåtid, og brexit-kaoset, om fem-seks sesonger. Da får vi kanskje se verdens lengesittende monark – som startet sin regjeringstid med Churchill ved roret, den gang sola fortsatt aldri gikk ned over det britiske imperiet – ønske Boris Johnson velkommen i Buckingham Palace.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media