PRISBELØNT: Morgenbladets omstridte bokanmelder Bernhard Ellefsen mottar prisen som årets kritiker på Litteraturhuset i 2014. Foto: Heiki Junge/Scanpix/Dagbladet
PRISBELØNT: Morgenbladets omstridte bokanmelder Bernhard Ellefsen mottar prisen som årets kritiker på Litteraturhuset i 2014. Foto: Heiki Junge/Scanpix/DagbladetVis mer

Lenge leve dumheten

Morgenbladets kritiker med merkelige synspunkter på litterære stemmer.

Kommentar

I forrige uke anmeldte jeg Frode Gryttens nye novellesamling, «Menn som ingen treng», en bok jeg oppfatter som et forsøk på å trenge ned i det svarte dypet av macho-holdninger, hjelpeløshet og aggresjon som i visse situasjoner trenger opp til overflaten hos menn. For å klare dette, legger forfatteren Grytten seg tett opptil sine hovedpersoner og deres indre røst, deres væremåte og deres til dels forkvaklede drivkrefter.

Disse litterære stemmene faller ikke i smak hos Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen. I den anledning gjør han seg noen betraktninger som jeg blir mildt sagt forbauset over. Han skriver følgende:

«Fortellingene veksler mellom første og tredjeperson, men perspektivet ligger uansett nær hovedpersonene. For nær i mine øyne. Samme spørsmål dukket opp i lesningen av Tore Renbergs romaner om hillevågsgjengen og Anne Oterholms Liljekonvallpiken (2015): Kan en litterær tekst lykkes når den gir bort stemmen sin og tenkningen sin til personer med så begrenset utsyn? Var det ikke med god grunn Dag Solstad engang erklærte at han aldri skriver om mennesker som er dummere enn han selv?»

Dette er et besynderlig stykke kritiker-ideologi. Som anmelder er Ellefsen åpenbart prinsipielt negativ til en type skjønnlitteratur med dype røtter i moderne litteratur. Hva skal man si om jeg-stemmene i verket til forfattere som Edgar Allan Poe, William Faulkner, Raymond Carver eller Cormac McCarthy? Eller hva med Jonathan Littells «De velvillige», som går inn i hodet på en brutal SS-offiser? Hadde Morgenbladet lest krim, ville Ellefsen oppdaget at slike grep er utbredt i krimlitteraturen, for eksempel i Karin Fossums nye, sterke roman «Hviskeren». Hvordan skal man framstille mennesker i en psykologisk randsone eller folk preget av et miljø fylt av fordommer, raseri og moralsk oppløsning hvis man ikke forsøker å finne ut hvordan de tenker og snakker?

Når det gjelder Solstad-sitatet regner jeg med at det sier mer om Ellefsen enn om Solstad. Ordet «dummere» står her og skjelver av mangel på presisjon. Hva vil det si å være dum? Eller i hvert fall dummere enn for eksempel Bernhard Ellefsen? Ikke vet jeg. La oss ta som eksempler et par nylig oversatte forfattere som skildrer hardbarkede redneck-miljøer i de amerikanske sørstatene, Frank Bill og Chris Offutt. Deres bøker blir gode nettopp fordi de er i stand til å leve seg inn i og gi stemme til brutale og «dumme» mennesker.

Snur vi dumhetssitatet på hodet, skal det godt gjøres å tenke seg at James Joyce eller Thomas Pynchon skulle være i stand til å skrive om noen som er smartere enn seg selv. Dermed synliggjøres hvor ubrukelig en slik tankegang er for en som skal vurdere litteratur. Vi snakker om det motsatte av åpenhet, om å sette noen begrensninger for litteraturen som for en rekke store forfattere ville være å oppfatte som totalt meningsløse.