NYLIG AVDØD: Jose Saramago var en forfatter med sans for livets ironi og ufrivillige humor.  EPA/GIUSEPPE GIGLIA  . .
NYLIG AVDØD: Jose Saramago var en forfatter med sans for livets ironi og ufrivillige humor. EPA/GIUSEPPE GIGLIA . .Vis mer

Lenge leve elefanten

Elefanter er ålreite dyr. Men å frakte en slik koloss fra Lisboa til Wien er en komplisert operasjon.

||| ANMELDELSE: Det er ikke hver dag det dukker opp en elefant i våre liv. Et menneske kan omfavnes av en elefant, men det er absolutt utenkelig at det motsatte skulle skje til gjengjeld. En elefant er, når den har lyst, også i stand til å sette i en liten galopp. I bunn og grunn vil mennesker og elefanter kanskje aldri forstå hverandre.

Disse utvalgte setningene, disse «sannhetene» om elefanten, er hentet fra forskjellige steder i José Saramagos roman «Elefantens reise», utgitt i 2008, nå oversatt til et gyngende vakkert norsk av Kjell Risvik.

En fantastisk, historisk fabel, en krønike med rot i virkeligheten, ført i pennen av en sprudlende opplagt José Saramago, den portugisiske Nobelprisvinneren som døde 18. juni i år, 87 år gammel. Boka er den nest siste han utga.

Lenge leve elefanten

Over havet
Saramago ville neppe vært uenig i at tilfeldighetene i høy grad styrer våre liv. Under et besøk ved universitetet i Salzburg i Østerrike ble han invitert til middag på en restaurant som het «Elefanten». Der fikk han øye på noen trefigurer som var utstilt i lokalet. De forestilte det for ham velkjente Belem-tårnet, som ligger i utkanten av Lisboa, dessuten en rekke andre europeiske landemerker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han spurte hva det skulle bety, og fikk for første gang i sitt liv høre historien om hvordan den portugisiske kong Joâo III i 1551 forærte erkehertug Maxmilian av Østerrike en elefant ved navn Salomo.

Dermed fikk han ideen til romanen «Elefantens reise», en gjendiktning av hva som foregikk da den massive gaven ble henholdsvis tilbudt, akseptert og dernest fraktet fra Lisboa til spanskekysten, videre til Genova med båt, deretter opp gjennom Italia, over alpene og gjennom de kjente passene som fører veien nordover, inntil den nådde Wien, der den oppholdt seg i to år før den døde.

Forførende språk
Saramago ville ikke vært Saramago dersom han hadde skrevet en form for dokumentarroman om denne spektakulære hendelsen. Boka er skrevet i en flytende, nesten snirklete prosastil full av innskudd, der skildringer og replikker glir over i hverandre. Etter å ha lest noen sider, blir man som leser ført med i denne prosastrømmen, dersom man er villig til å gi seg over.

Forfatteren er gud i sitt univers, og den som forteller historien har fullt innsyn i samtlige personer, deres motiver, deres tvil og tro, deres hang til prestisje, jåleri, mistenksomhet, hykleri, skepsis, forfengelighet, svakhet og undring. Som i alt han har skrevet, er Saramago på jakt etter tilværelsens store gåte; hva er vi egentlig lagd av? Svaret er langt fra endelig: «Som vi allerede burde ha skjønt, er det mest eksakte, mest presise bildet på menneskets sjel labyrinten. I den er allting mulig.» Fortelleren av historien om elefanten er ikke den minst gåtefulle person i romanen.

Han er snart en samtidig av begivenhetene, i neste øyeblikk refererer han til vår egen tid. Han vet svært mye, men ikke alt. Enkelte ganger må han enten gjette eller dikte opp det han tror må ha skjedd.

Kritisk til religion
Fortelleren er også en poetisk filosof, som grubler over det meste i tilværelsen og kommer med aforistiske utsagn av typen: «Vi blir i økende grad summen av våre laster, ikke av våre dyder.» Eller: «Skeptikerne har rett når de hevder at menneskehetens historie er en uendelig rekke av tapte muligheter.» Eller: «Når vi lar tankene drive, når vi lar fantasiens vinger løfte oss, merker vi ikke lenger avstandene, især ikke når det er våre egne ben som bærer oss.»

Slik innsmett i teksten henviser både til moral og umoral, til krigens absurditet, til diktningens vesen - og ikke minst til forskjellige sider ved menneskenes religiøse liv, som Saramago er sterkt kritisk til.

Titt og ofte dukker det opp en prest eller en annen geistlig, som konfrontert med elefanten og hans oppasser, den indiskfødte Subhro (som til sin fortvilelse blir døpt Fritz av sin nye arbeidsgiver i Østerrike), demonstrerer det latterlige både i deler av Bibelen og i den katolske tenkemåten. Saramago har utfordret den portugisiske kirken ved flere anledninger, seinest i den aller siste romanen han skrev, «Kain» (2009). I «Elefantens reise» må de troende også konfronteres med den indiske mytologien, som blant mye annet rommer en gud med elefanthode.

Fargerikt opptog
«Elefantens reise» er skrevet med stort overskudd og begeistring over å ha evnen til å fabulere. «I sannhetens navn skal jeg si dere, i sannhetens navn sier jeg dere at det er best å være forfatter, dikter, løgnhals,» utbryter fortelleren. Den som følger Saramago og hans elefant på reisen gjennom Europa, får ikke bare noen doser livsvisdom med seg som bagasje, men også en frodig, humoristisk og fargerik fortelling om dette merkverdige opptoget. Til sjuende og sist handler det om en illusjon, representert ved elefanten, som overalt vekker oppstandelse, forskrekkelse og beundring.

Dyret er på sin side ikke annet enn en høyst jordisk elefant, importert til Portugal fra Bengal, en tålmodig koloss på jorda som nokså saktmodig finner seg i menneskenes merkverdige påfunn. Umælende og suveren glir den som en underlig drøm over jordoverflaten. Som det heter i boka: «I likhet med tryllekunstnere må også elefanter få ha sine hemmeligheter.»