Arbeidsinnvandring: Ikke bare utnyttelse og triste arbeidsforhold, skriver vår kommentator.
Arbeidsinnvandring: Ikke bare utnyttelse og triste arbeidsforhold, skriver vår kommentator.Vis mer

EØS-avtalen:

Lenge leve EØS

Arbeiderpartiet bør, med hjertet og hodet, kjempe for mer Europa og mer samarbeid, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

Sett med sosialdemokratiske øyne, ble det et verdig «morna» da Jens Stoltenberg entret talerstolen på Folkets Hus på Youngstorget for siste gang som partileder, den 14. juni, 2014. Fra podiet fikk tilhørerne servert Stoltenberg av klassisk merke: En appell til hjertet og hodet, men mest av alt sistnevnte. En forsvarstale for hans livs politiske prosjekt og sosialdemokratiet, og derfor mest av alt pragmatismen.

I likhet med tidligere Høyre-statsminister Jan P. Syse kunne Stoltenberg tidvis være «fanatisk moderat», for å låne Syses formulering. I kappløpet om å endre samfunnet til noe bedre, ville Stoltenberg være skilpadda, ikke haren. Endringer er mer varige om de skjer langsomt, framfor å «skape illusjonen om de enkle og raske løsninger», mente han.

Gjennom nitid organisering, kompromiss og samarbeid skulle potensialet i samfunnets maskineri utnyttes. Nesten ethvert aspekt ved et moderne samfunn kan by på problemer, men selv iboende destruktive krefter kan snus til å arbeide for oss hvis vi står sammen om det.

For Stoltenberg betydde det en urokkelig tro på regulerte markeder. «Markedet overlatt til seg selv har fundamentale mangler. Den frie konkurransen og markedet har ingen evne til å skape sosial rettferdighet», sa han. Men «som sosialdemokrater vet vi at markedet har mange utmerkede egenskaper. Det fremmer innovasjon. Det fremmer nyskaping. Konkurranse kan bidra til effektivitet».

Og en samfunnsøkonom som Stoltenberg tenker slik: Ingen effektivitet, ingen vekst. Ingen vekst, ingen velstand. Ingen velstand, ingen lommebok til å løse klimautfordringer, bygge skoler og eller utrydde fattigdom.

EØS-avtalen er et moderne eksempel på fellesskapspragmatismen Arbeiderpartiet har stått for. Avtalen har vært avgjørende for norsk vekst og velstand siden 1994. Over halvparten av eksportarbeidsplassene i landet bygger på EU-markedet. Europeisk integrasjon har ført til at 80 prosent av norsk eksport går til EU. Uten arbeidsinnvandringen gjennom EØS ville den hjemlige veksten vi har opplevd vært en fjern fantasi.

Arbeidere har også fått bedre rettigheter som følge av europeiske pålegg. Leder for juridisk avdeling i LO, Atle Sønsteli Johansen, mener arbeidstakere har fått bedre beskyttelse på områder som masseoppsigelser, vern for gravide arbeidstakere, arbeidstid, arbeidsmiljø, antidiskriminering, rettigheter for deltidsansatte, likelønn, midlertidighet og ferie, på grunn av EØS. Felles markeder har også tvunget fram bedre vilkår for arbeidere i hele Europa.

Europeisk samarbeid, i union, handelsavtale eller andre former kan imidlertid by på problemer. Det har det også gjort. Sterke krefter har på flere områder fordelt goder som arbeid og kapital skjevt og urettferdig. Svake parter har for ofte blitt stående for alene. De europeiske arbeidsmarkedene har skapt for mange tapere, noe britenes Brexit delvis var et uttrykk for. Også her i Norge, noe bygg og anleggsbransjen er et godt eksempel på.

Til Klassekampen i går erkjente Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik nederlaget. Europapolitikken har båret mange frukter, men på flere områder har sosialdemokratiet forsømt seg. De har arbeidet for bedre arbeiderrettigheter, men spørsmålet er om det ikke har gått for sakte. Skilpadda ble for treig. Markedene har løpt fra nødvendige reguleringer. Den stoltenbergske endringstakten ble for seig og feig.

Det merkes i Arbeiderpartiet. Ved årets valg foretrakk europapolitikkens tapende grupper andre partier. I fagbevegelsen arbeider sterke krefter for utmelding av EØS.

Tajik er en selverklært EØS-tilhenger, men erkjenner at politikken må unytte handlingsrommet som eksisterer for «å hindre at arbeidsfolk blir utnytta». Det er klok posisjonering fra Arbeiderpartiet. I likhet med uroen mange føler rundt innvandring, er uroen et mer utrygt arbeidsliv fører med seg noe som må tas alvorlig. Skal partiet vinne tilbake kjernevelgere, er de tjent med å løfte problemene disse velgerne opplever. Der det er vilje, finnes det handlingsrom – i politikken og i partssamarbeidet.

Men dersom Arbeiderpartiet skal bevare arven som et solidarisk parti kan de ikke gå for langt. Den europavennlige linja har historiske røtter i Arbeiderpartiet og strekker seg lenger enn til markedspolitikk. Verdt å bevare er partiets internasjonale refleks. «Vår solidaritet har aldri stoppet ved noen landegrense», formante Stoltenberg. Selv i dødsleire under krigen, talte Arbeiderparti-kjempen Trygve Bratteli til medfanger om at arbeiderne måtte ha solidaritet med tyske kamerater når krigen er over og friheten seiret. Det var bare sammen et Europa i ruiner kunne bygges på ny.

Arbeidsinnvandring er ikke bare utnyttelse og triste arbeidsforhold. For de fleste arbeidsinnvandrerne er fri flyt et gode. Slik fordeles vår velstand, også utenfor egne landegrenser. Og slik skapes vår egen, i handel og konkurranse med andre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook