Live-published photos and videos via Shootitlive

Konsertanmeldelse: The Shins - Øyafestivalen

Lenge leve festivallivet

The Shins begeistret på Øya.

KONSERT: Han ser ut som en hvilken som helst Øya-gjenger, James Mercer. Når sant skal sies så virker han så begeistret for å være på festival at han nesten har glemt at han skal spille selv. Han tusler inn på scenen med øl i hånden, som om han kommer rett fra en hyggelig passiar backstage. Han flakker med blikket opp mot skråningen mens bandet tråkler seg gjennom «Caring is Creepy» og «Australia».

Det trenger et par låter på å spille seg varme, men det løsner sakte men sikkert.

Den rustikke, men samtidig engleaktige røsten til Mercer er proppet med karakter, undring og begeistring. Steelgitaren gråter vemodig i «Gone For Good». De spede keyboard-melodiene blafrer lett i vinden som kommer inn fra høyre.

The Shins fremstår som et band skapt for disse anledningene. De grer et dovent og lykkelig festivalpublikum medhårs uten å by på de store stemningsskiftene, selv om de røsker til litt i «Painting a Hole». Før det har gjengen ekspedert en forbilledlig «Saint Simon», komplett med sjelevarmende koringer. Akkurat like fint som forventet.

Man må tåle noen transportetapper her, men de blir aldri så lange at man mister troen. Smellvakre «New Slang» holder det den lover, og i avsluttende «Sleeping Lesson» blir han nye gitaristen på venstre flanke så ivrig at han for en stakket stund glemmer at han ikke har trådløs tilkobling nå han forsøker å gå ned til publikum. Etter å ha kommet halvveis ned i trappen, må han slukøret gå opp igjen.

Man blir aldri helt utlært når man er på festival. Heldigvis.