Lenge leve jyplingene!

Å lytte til 120 Days» er som å vasse i glasskår. På en bra måte.

CD: Gudbedre. Hvor ofte skjer det egentlig at man fryser på ryggen gjennom en hel plate? På 120 Days «120 Days» begynner det allerede 1 minutt og 12 sekunder inn i førstesporet «Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone».

Farlig uforutsigbart

Det har ult i sirener, skarptromma har sneket seg på plass, de morsemonotone rytmene har allerede glidd over i Kraftwerk-feite synthledninger, og plutselig åpner Kristiansundsguttene dørene inn til sitt private postpønk-Gomorra.

«Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone» er en klapperslange av en låt. Riktignok sverger den til en rigid rytmeloop gjennom hele sine 8 minutter og 50 sekunder, men innenfor rammene vrir, vrenger og bukter den på seg. Låta er rett og slett farlig uforutsigbar, og det er resten av «120 Days» også. Farlig uforutsigbar og farlig fantastisk.

Viser fingeren til U2

I singelanmeldelsen av «Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone» skrev jeg at det hørtes ut som om 120 Days hadde oppstått i nullpunktet mellom Joy Division og New Order. Men Ådne Meisfjord, Jonas H. Dahl, Arne Kvalvik og Kjetil Ovesen har ikke bare hentet inspirasjon fra åttitalsskiftet. Syttitallsskiftet er til stede med Neu! og Can sin hypnotiske minimalisme og nittitallsskiftets shoegazer-scene bidrar med forkvaklet basstøy og drømmesekvenser. For ikke å snakke om at 120 Days på «Sleepwalking» kollektivt viser fingeren til U2 og roper: «Se her, politisk korrekte rockdinosaurer! Vi har stjålet grepene deres og gjort musikken interessant igjen!».

120 Days har en egen evne til å ta lytteren på senga. «Lazy Eyes» åpner for eksempel i et dystert industrihelvete, fortsetter med saksofontoner som dufter av gammel Morphine, før den etter 2 minutter og 50 sekunder plutselig roer ned med nydelige orgeltoner.

«Timothy\'s Monster»

Lenge leve jyplingene!

Midt inne i «Be Mine» høres det et øyeblikk ut som om Ådne Meisfjord synger for livet, før låta nesten stopper opp, vrir seg rundt og glir umerkelig inn i «C-Musik». Det er akkurat disse øyeblikkene som får håret til å reise seg på kroppen. Og det er akkurat disse øyeblikkene som gjøre at «120 Days» er den mest interessante indieplata siden Motorpsychos «Timothy\'s Monster».