ELITE: «Hvorfor skal vi bruke masse energi på å dyrke frem en liten elite når vi i det store og det hele tjener så utrolig mye på å dyrke fram den middelmådige generalisten i oss?», spør kronikkforfatteren.
Foto: Kyrre Lien / NTB Scanpix
ELITE: «Hvorfor skal vi bruke masse energi på å dyrke frem en liten elite når vi i det store og det hele tjener så utrolig mye på å dyrke fram den middelmådige generalisten i oss?», spør kronikkforfatteren. Foto: Kyrre Lien / NTB ScanpixVis mer

Lenge leve middelmådigheten!

I Norge er vi litt gode i alt, og kjempegode i ingenting.

Meninger

Jeg har ofte reflektert over hvor allsidige nordmenn er. I min internasjonale vennekrets er folk til stadig overrasket over alt vi gjør selv. Selv om vi har stillesittende kontorjobber, snekrer vi verandaer, kutter trær i hagen, pusser opp hus og leiligheter på fritiden. Selv om det er en trend at flere og flere kjøper seg hjelp, ordner de fleste jeg kjenner mest selv og er gode på det. De kan det. Vi kan rett og slett mye om det meste. Og sånn må det jo være i et land med så knapp befolkning og så ekstreme lønnskostnader. Vi har rett og slett ikke råd til å la andre gjøre ting for oss. Fra gammelt av tenker jeg meg at det kommer av at man bare hadde seg selv. Det var rett og slett ingen i nærheten som kunne hjelpe til, så ville man få til noe så måtte man klare det selv.

Vi er jo også stolte av det. Og så er vi stolte av at vi ikke er redd for «å ta i et tak» og «være en av de på golvet». Jeg har flere ganger hørt historier fra norske ledere i utlandet som har fått dyp respekt av arbeidsstokken når de har brettet opp ermene og hjulpet til med å løse problemer i verkstedet eller tørket opp søl på gulvet før prominente besøk. På BI går det fremdeles gjetord om hvordan professorene vasket doen på Fudan University i Shanghai før Gro kom på åpningen av Nordic Centre. Vi er stolte av vår egalitet og vår allsidighet.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Og hva gjør det med oss, denne evnen til å være så allsidig? For den har absolutt en nedside. Hvis man bruker mye tid på å være litt god på alt, så blir vi ikke spesialister. Det har også ofte slått meg når jeg er i for eksempel Tyskland eller USA. Der er de virkelig eksperter. De har detaljene på plass og enorm dybdekunnskap.

Jeg har ofte følt meg dum i sammenhenger der jeg møter tyske sinolog-kollegaer. De kan sin historie og kan skrive side opp og side ned om Deng Xiaopings epoke. Det kan de også fordi det for det første er mange nok av dem til at det er økonomisk at noen graver seg ned i ett felt på den måten og at det er et marked for det det mest spesialiserte. Bare ta de små bakeriene i Tyskland som eksempel. Jeg elsker at man bare kan løpe ned på gatehjørnet om morgenen og kjøpe ferske «Brötchen».

I Norge har vi jo knapt en spesialforretning igjen. Men vi har jo heller ikke marked for det. Jeg har ikke tall på hvor mange småbutikker som har forsøkt seg i sentrum i den lille bygda på Hadeland hvor jeg kommer fra, og hvordan de gang på gang ikke klarer å overleve. Det er rett og slett ikke nok kundegrunnlag. Den eneste spesialforretningen som funker på Brandbu er slakteren, men de har søren meg også hele Østlandet som kunder. Hadde de bare fokusert på lokalmiljøet hadde de vært døde for lenge siden.

Og hvem er det da som overlever i det norske markedet? Jo, det er de som er litt gode på alt. Kiwi, Rimi og Rema 1000 overlever. De har ikke så mye spesialmat. Men de har litt. Og brødet er ikke kjempegodt. Men det er helt OK. De er jevnt over ganske bra, og vi er akkurat passe tilfredse.

Sånn tenker jeg det er litt med utdanningssystemet vårt og. Vi skårer jo kjempedårlig på Pisa. Men måler Pisa egentlig hvor gode ungene våre er til å gå på ski? Eller hvor flinke de er til å ta seg av hverandre sosialt? Den måler i hvert fall ikke den evnen dattera mi har til å inkludere alle når hun leker, eller at det at hun har skjønt at det er viktigst å delta på skituren, ikke å gå først. Men selv Pisa viser at vi er utrolig gode til å gjøre alle litt flinke. I Norge er forskjellen mellom elevene og skolene små. Vi evner å gi barn fra ulike kår de samme mulighetene.

Nylig leste jeg en artikkel i The Wall Street Journal der de undret seg over Norges (og Trøndelags) evne til å sanke inn OL-medaljer. Noe av det de fremhever i artikkelen er at barn under seks år ikke kan konkurrere, og frem til de er elleve år skal alle barn få samme påskjønnelse i konkurranser. Okei, forfatteren er norsk, og forskjønner vel Norge, men det endrer ikke det faktum at selv Northug kommer fra et inkluderende breddemiljø.

Jeg husker selv godt hvordan «det viktigste er å delta» var slagordet til den sportsentusiastiske rektoren på barneskolen der jeg gikk. Alle fikk medaljer, og han elsket å arrangere null-løp, der alle hadde mulighet til å vinne fordi det gikk ut på at man skulle gå to runder like fort, ikke hvor raskt man kunne gå. Det gjorde at min sports-hatende storesøster hadde mulighet til å slå de spreke konkurranse-dyrene i klassen ned i støvlene ved å labbe seg like fort gjennom de to rundene. Hva gjorde det med min søster? Jeg tror ikke hun ble noe bedre i sport. Men hun fikk lov til å få følelsen av at hun mestret det faget hun var aller dårligst i. Hun kunne også gå på ski. Hun deltok og ble motivert til å øve seg på noe hun var dårlig til. Hun ble rett og slett litt god på noe.

I et land som Norge mener jeg at vi ikke har råd til å dyrke frem en elite. Det er rett og slett ikke samfunnsøkonomisk bærekraftig. Vi må heller sørge for at alle, kvinner og menn, får en enda høyere gjennomsnittlig utdannelse slik at alle får prøvd seg, alle får testet potensialet. Dessuten blir det gjennomsnittlige utdanningsnivået så høyt at vi alle er litt flinke til alt. Det gjør oss jo usedvanlig produktive. Alle kan lese og skrive og de fleste har høyere utdanning. I tillegg trenger vi ikke vaskehjelp til å vaske doen eller snekker til å fikse kledningen (mine tyske advokatvenner vet ikke engang hva det er), vi gjør det selv.

Sånn er det på arbeidsplassen også. Vi er såpass selvgående at sjefen delegerer enormt med beslutningsautonomi langt ned i organisasjonen slik at vi kan ta beslutninger på flekken. Når vi skjønner at beslutningen er riktig og at vi vet at sjefen er enig, hvorfor vente en uke for å gå hele veien opp og hele veien ned når vi kan bare beslutte det selv og få jobben gjort.

Denne produktive kulturen stammer helt tilbake til 1600-tallet, da Norge var verdens største sjøfartsnasjon. Ingen andre skip hadde så liten besetning som de norske. På de norske skipene hadde mannskapet stort sett samme utdannelse, de kunne tre inn i hvilken som helst rolle på skipet og hadde lite hierarki. Det gjorde dem superproduktive. Slik er norske organisasjoner i dag også. Norge har faktisk nesten dobbelt så høy produktivitet som noe annet land i Europa. Selv om det er en sannhet med modifikasjoner etter som den høyteknologiske oljesektoren har noe av skylda, tror jeg likevel at den norske kulturen dyrker frem en svært allsidig og produktiv arbeidsstokk.

Så hvorfor skal vi bruke masse energi på å dyrke frem en liten elite når vi i det store og det hele tjener så utrolig mye på å dyrke frem den middelmådige generalisten i oss?

KOMMENTARFELTET ER BLITT DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook