SKUMLE TROLL: Trollene er ikke til å spøke med, slik de beskrives i to ferske norske fantasybøker for barn. Her er et utsnitt fra en av illustrasjonene i Martin Fyrileivs «Bergtatt». Illustrasjon: ANDREAS FYRILEIV
SKUMLE TROLL: Trollene er ikke til å spøke med, slik de beskrives i to ferske norske fantasybøker for barn. Her er et utsnitt fra en av illustrasjonene i Martin Fyrileivs «Bergtatt». Illustrasjon: ANDREAS FYRILEIVVis mer

Lenge siden du lot deg skremme av troll?

To nye barnebøker vil endre på det.

ANMELDELSE: Norrøn mytologi er en skattkiste som mange inspirasjonstørste fantasyforfattere har forsynt seg fra. Men monstrene som har skremt nordiske barn i generasjoner har kanskje ikke blitt ansett som sofistikerte nok til å få hovedroller i moderne litteratur.

Det er sjelden trollene får rollen som hovedfiende. Klumsete, vortebefengte og dumme som de etter sigende skal være, har de hatt lite å stille opp med mot vakre vampyrer og onde trollmenn.

Lenge siden du lot deg skremme av troll?

Men vent! Denne måneden blir trollpakket beæret med hele tre bokutgivelser samtidig. Forrige uke lanserte svenske Stefan Spjut sin kritikerroste roman «Stallo» på norsk. Boka er basert på samiske myter om troll, og er visstnok en favoritt hos Karl Ove Knausgård.

Samtidig debuterer barnebokforfatterne Alexander Løken og Martin Fyrileiv med hver sin fantasybok om troll.

Ekspedisjon i Østerdalen
Alexander Løkens «Trollskallen» er mest original. Han blander norrøn mytologi med inspirasjon fra Arthur Conan Doyles «The Lost World» og Charles Dickens? «Oliver Twist»: Foreldreløse Edvard Frost jobber som løpegutt i Kristiania i 1887, da en eksentrisk professor vil ha ham med seg på ekspedisjon til de dype skogene i Østerdalen. Der er det funnet en mystisk, kjempediger hodeskalle.

Løken er god til å bygge opp spenning, uhyggen kommer raskt snikende, i regntunge bygater som i mørk skog.

Det effektive språket har mye av æren for det: Knappe setninger og god perspektivbruk, som stadig får deg til å skvette når det kommer overraskelser fra uventet hold. Han kunne tjent på å variere ordbruken mer, og deler av handlingen er litt tynn. Hodeskallen er viktig for historien, men det er uklart hvorfor de velger å drasse den med seg langt inn i skogen. Løken har likevel skapt et interessant univers, og jeg er glad for at avslutningen legger opp til en fortsettelse.

Ragnarok i Jotunheimen
Martin Fyrileivs «Bergtatt» er mer klassisk barnefantasy: Plaget mobbeoffer får hjelp av tøff jente, og oppdager en skjult portal. Men i stedet for å lede til en metafysisk parallell verden, tar portalen dem til et skjult samfunn inni fjellet i Jotunheimen - Ginnungagap. Der ruster trollene seg til Ragnarok. Byttinger - troll som utgir seg for å være menneskebarn-, har også en viktig rolle.

Lenge siden du lot deg skremme av troll?

Slik skaper Fyrileiv en spennende vri på den episke fantasyfortellingen. «Ringenes herre»-preget øker jo lenger inn i fjellet vi kommer, og understrekes av de få illustrasjonene i dystre gråtoner, tegnet av forfatterens bror, Andreas Fyrileiv.

Språklig famler han derimot litt. Her er noen klønete formuleringer og kunstige sammenligninger. De plutselige banneordene til hovedpersonen Einar virker malplasserte. Bergfolkets dels gammelmodige språk framstår knotete. Flere av beskrivelsene er lite troverdige. En person reagerer med å få «en bekymret rynke over øyenbrynene» når han får vite at faren hans er død. Og vi får høre at det er en «ny glød over byen», fordi den nå er «kald og forlatt».

Den mest interessante tvisten kommer først i epilogen: En hendelse som vil få store konsekvenser for fortsettelsen på historien — det er selvsagt planlagt en trilogi.

Mangler humor
«Bergtatt» har mindre særpreg enn «Trollskallen», og er slappere språklig, men kan likevel ha bredere appell. Den bruker velkjente mønstre og knytter seg tett opp til vår verden.

Én ting er imidlertid mangelvare i begge bøkene: Humor! Det kryr av sære typer, derfor er det merkelig at forfatterne ikke har lagt mer energi i morsomme beskrivelser og dialoger. Det ville ikke gjort historiene mindre spennende, snarere tvert imot, ettersom det kunne gjort oss bedre kjent med personene.