NOSTALGI: Fiskelandsbyen ved Middelhavet er ikke hva den var i «Huset ved sjøen». Vis mer

Anmeldelse film «Huset ved sjøen»

Lengsel etter fortidas uskyldige idyll

Nye tider, rike oppkjøpere og havarerte flyktinger i gammel Middelhavsidyll.

«Huset ved sjøen»

4 1 6

Drama

Regi:

Robert Guédiguian

Skuespillere:

Ariane Ascaride, Jean-Pierre Darroussin, Gérard Meylan

Premieredato:

11. mai 2018

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«La villa»

«Mettet med melankoli og nostalgi.»
Se alle anmeldelser

FILM: Vakker Middelhavsidyll preger «Huset ved sjøen», Robert Guédiguians lett nostalgiske film om tre middelaldrende søsken som vender tilbake til sitt opphav. Men idyllen har skår; den lille fiskerlandsbyen i nærheten av Marseille er praktisk talt tom om vinteren. Husene i åssiden er kjøpt opp av rike utbyggere og sommergjester. Lokalsamfunnet er rammet av traumet som preger pittoreske småsteder over alt; fastboende med vanlige inntekter har ikke lenger råd til å bli værende.

Militærpoliti

Filmen er mettet med melankoli og en nostalgi som er mer realistisk enn idylliserende. Som et symbol på de nye tidene suser hurtigtogene over byens akvedukt gjentatte ganger i filmen. Tungt bevæpnet militærpoliti svinger inn i byen med skuddsikre vester og jeeper om kvelden, på jakt etter flyktninger fra havet som kan ha gått i land og gjemt seg i åsene langs kysten.

Ting er ikke som de var i en lykkelig barndom da faren til de tre søsknene drev familierestaurant på kaien og alle kjente alle. De tre er kommet «hjem» fordi faren deres har fått slag og de må dele huset etter ham – når han dør, for nå han sitter som en grønnsak, akkurat som Ariel Sharon gjorde i minst åtte år, opplyser den mest kyniske av dem, den tidligere revolusjonære Joseph (Jean-Pierre Darroussin). Lillesøsteren Angèle (Ariane Ascaride), en kjent skuespiller, har ikke vært hjemme på 20 år, etter at hennes lille datter Blanche druknet da bestefar skulle passe henne. Broren Armand (Gérard Meylan) har blitt i landsbyen for å drive familiens enkle restaurant videre.

Gammel film

Et raskt tilbakeblikk viser de tre som ungdommer i glade sommerdager mens de bader og spiller Bob Dylans «I Want You» på full guffe. Et øyeblikk lurer man på hvordan portrettlikheten er fikset, men så er det faktisk et klipp fra Robert Guédiguians egen film fra 1986, «Ki lo sa?», med de samme tre skuespillerne. En fiffig effekt, som gir filmen et skinn av autentisk nostalgi.

Nå er det de urbaniserte middelaldrendes blanding av kynisme og resignasjon som rår. Filmen nøster opp mange tråder i flere sidehistorier; en av de mest rørende er skjebnen til det gamle naboekteparet som gir opp. De er stolte og nekter å motta almisser fra en suksessrik sønn som bare vil dem vel.

Nye beboere

Litt for seint i forløpet introduseres tre små arabiske flyktningbarn som åpenbart er kommet i land etter et båtforlis. De har gjemt seg i skogen og overlever på å stjele mat i landsbyen om natta. De blir etter hvert tatt hånd om av fiskerlandsbyens gjenværende beboere. Denne historien føles merkelig underspilt i prosjektet. Men avslutningsscenen der de tre gamle og de tre nye beboerne sammen står og hyler i ekkoet under akvedukten, er kostelig.

.