Lengselen etter mor

Dyster ungdomsroman om avvisning.

BOK: En ettermiddag går moren til Stine ut porten og kommer ikke tilbake. Stine venter og månedene går. Savnet og angsten hun føler formidles i et enkelt, renskåret språk. Og erindringsbildene som manes fram, er bevegende lesning. Men tragediene kommer i tetteste laget på disse knappe hundre sidene.

Kjærlighetslengsel

Stine har vokst opp med en mor som bare ønsker å være i fred. Et skarpt «Hva er det?» er responsen Stine får når hun søker kontakt med moren: «Ingenting spesielt, svarte jeg og forsøkte å fange øynene hennes. For jeg hadde sett henne sånn før. Den fjerne, utilnærmelige måten å være på. Den rare måten, som skremte meg da jeg var liten... Den som fortalte at hun ville være alene.» Stines erindringer kommer som små dypp og forteller om en oppvekst preget av forsømmelse, avvisning og straff. Distansen mellom mor og datter; morens hardhet og datterens kjærlighetslengsel, kommer godt fram. Den gjør inntrykk. Men Stines nåtidssituasjon virker i overkant traurig. Etter forsvinningen er hun alene igjen med morens voldelige samboer, en tante som hun har et ambivalent forhold til, og en kjæreste som har unyttet henne seksuelt. Faren døde i en bilulykke da Stine ble født. Hun er venneløs og redd. De eneste som lytter til henne, i tillegg til psykologen, er naboene. Men kona der er døende av kreft. Etter hvert skjønner Stine at også moren bar på gamle tragedier.

Mye elendighet

Fortellingen springer fram og tilbake i tid, og veksler mellom første- og tredjepersonfortelling. Stine både ser og blir sett. Man skulle tro at dette ville gjøre bildet mer nyansert. Men alle de tragiske omstendighetene skaper støy i fortellingen. De trekker oppmerksomheten vekk fra Stine og gir en viss ensidighet til romanen. Det er relasjonen mellom mor og datter, og situasjonene som blottlegger den, som er romanens styrke. Flere av disse situasjonene er pinefulle. Som da Stine på skoleavslutningen glemmer replikken i stykket. Moren forlater salen i sinne og utkledd som «våren» løper Stine etter henne. Seinere husker hun situasjonen slik: «Vent, ropte jeg, og du stanset. {ldquo}Jeg som stengte (frisør)salongen for din skyld! Og så står du der og dummer deg ut!{rdquo} sa du rasende. Så begynte du å rive av meg {ldquo}våren{rdquo}.»