Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lengselen etter noe større

En stram roman om en ekssoldats forsøk på å vende «hjem».

BOK: Hovedpersonen i denne romanen, Johannes Ewald Renton, har forakt for nyrikhets-eksesser i folks privatliv og selvforherligende retorikk fra politikere. I stedet vil han, forutsigbart nok, drive fjellstue langt unna nærmeste bygdebygate, eller i det minste gå i fjellet hele tida, som den legendariske Jo Gjende.

Denne konfliktlinjen kultur/natur strekker seg gjennom hele «Gå til fjellet». Det begynner den dagen Johannes sitter på toget «hjem» til innlandsbygda for første gang på seks år etter å ha vært soldat i de fredsbevarende styrkene i Bosnia. Han bor i Oslo, men har holdt kjølig avstand til foreldre og to søstre. Familiemedlemmene framstilles som nokså dysfunksjonelle i relasjon til hverandre, de kan knapt snakke sammen, og utroskap er regelen, ikke unntaket, for flere av dem.

Vulgær nyriking

Faren, Per Olav Renton, har en tung barndom bak seg, men er utstyrt med frekkhet og talegaver, og har fått suksess med firmaet Hybris Inkasso. I sønnens øyne har han forandret seg til en vulgær nyriking med hallik-interiør i Mercedesen - og en firehjulstrekker i velkommen-hjem-gave på tunet når Johannes kommer fra toget (men har lyst til å snu på perrongen).

Det er mer som har forandret seg etter seks år enn familien: Stedet kaller seg Lottobygda fordi tre gamlinger er blitt tippemillionærer, og kommunen synes dette borger for en «revitalisering» av det lille lokalsamfunnet. Ordføreren er opptatt av å «merkevarebygge» kommunen, og de nye tidene har satt seg i hodet på folk flest: Ravende bygdefylleslag på lokalet under romjulsfesten er erstattet av middag med hvite duker og høflig konservasjon om den særegne og interessante kryddersmaken i årets festvin.

Skog og fjell

Så 32 år gamle Johannes, med militærstøvlene fra Bosnia som eneste materielle og mentale fetisj, søker ut i skogen, opp på fjellet for å møte seg selv «kledd av», med sin «rugende angst» i et «fuktig og blindt gravkammer». Han har erfaringer han ikke vil snakke om. Først langt ut i romanen gjør han det, med jevnaldrende fra FN-styrkene. Han kan ikke og vil ikke leve opp til verken heltefiguren eller det post-traumatiserte offeret, som er de to settene av forventninger ulike folk han møter har til ham.

Slik jeg leser Jonny Halbergs roman, er det det tette fellesskapet og det intenst meningsfylte oppdraget på Balkan han lengter tilbake til; noe større enn ham selv.

Kommer til kort

Johannes' egen tilkortkommenhet er et hovedtema i denne betydelige realismeromanen: Hans manglende evne til å bli en del av sin egen familie igjen, til å forsone seg med fortidsopplevelsene og finne ut hva som er hans egen framtid. Han har hjulpet dusinvis av ukjente mennesker som FN-soldat, men er ikke i stand til å gjøre noe med sin egen families konstante misere. Det eneste vendepunktet i romanen kommer med den innsikten. Men forsøket hans har vært tvetydig, for han har insistert på avstand. Det eneste håpet synes da å ligge i neste generasjon, søsteras nyfødte gutt, som også skal hete Johannes: «Du skal bli større enn oss.»

Jonny Halberg har bak seg romaner, noveller og filmmanus. En del av persongalleriet i årets bok kjenner leserne fra «Flommen» (2000), som fikk Kritikerprisen. Med «Gå til fjellet» har han skrevet en leseverdig og velkomponert fortelling med mye mørk harselas bl.a. over menneskers og gruppers lyst til å kategorisere og redusere seg selv og hverandre. Det er imidlertid den neddempede og beherskede fortellertonen som er det viktigste stilistiske virkemiddelet, særlig når perspektivet er Johannes' reflekterende. «Gå til fjellet» er ei stram og enhetlig bok.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media