BOK: Simon er en selvsentrert sogning med dårlig selvfølelse. Han er systemutvikler i Oslo, men trives ikke i byen, ikke med livet sitt og ikke med seg selv. Da Sunniva finner ham under ei bru er han døddrukken. Det blir starten på et komplisert kjærlighetsforhold. Simon og Sunniva er begge skadeskutte mennesker med en sterk lengsel etter å høre til.

Brysom sogning

Etter fire bøker har Marita Liabø skrevet sin første roman på nynorsk. Det fungerer godt. Språklig spenst, lekenhet og humor preger boka. Frilynthet, banneord og utradisjonelle bilder likeså. De originale bildene speiler ofte Simons dystre sinnsstemning. En fiskebåt i et vakkert snødekket landskap blir dermed betraktet slik: «... båten er så rusten at den likner ein diger drit under snøen». Simon selv er en interessant skikkelse. En man både føler avsmak for og medynk med. Han er utagerende og usympatisk. En oppfarende og oppviglersk sytepave. Samtidig har Simon et stort arsenal av uforløst kjærlighet og mange gode intensjoner. Denne dualiteten er styrken i boka og gir også god grobunn for ironi. Liabø viser, med varme og vidd, hvordan Simons edle hensikter og planer ofte slår over i sin motsetning - i bråk. Og også hvordan han til tross for sitt reflekterende jeg, er ganske enkel. I misnøyen over tilværelsen tenker Simon: «Hadde eg vore trettifem på syttitalet, hadde eg jobba i posten eller kanskje vore politi. Eg skulle blitt lærar, og det på ein folkehøgskule. På syttitalet kunne ein drikke vin og vere glad i te og stearinlysflammar, og på ein vegg i stova skulle eg hatt tapet med skogsmotiv.»