Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Les anmeldelsen: - Roman på ville veier

Glimrende åpning i en altfor lang roman som går helt i oppløsning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Skyggefulle gamle villaer og falleferdige rønner, psykopatiske kriminelle, trofaste «nigger»-husholdersker og Elsa Beskow-aktige grandtanter, slanger og gale vekkelsespredikanter, stank, hete, dop og drap.

Vil løse gåten

Tartt favner vidt i denne sørstatsromanen som sentreres rundt rase, fattigdom, barndomsovergrep og fortielser, og som åpner med at en liten gutt blir funnet hengt i et tre. Tolv år etter forsøker den heroiske lillesøsteren Harriet å løse gåten som har gjort barndommen til et helvete, med en mor i evig pillerus, en forsvunnet far og en søster som bare vil sove.

«Den lille vennen» åpner i god gammeldags «Jane Austen»-stil, med glimrende karaktertegninger, bl.a. av Harriets søster med «en ungdommelig friskhet som var det første som ville forsvinne hos henne» eller også av de tussete gamle baptisttantene som lever på farens (falne) storhet.

Skremmende

Her er treffende poetiske skisser, som når Harriets far reiser og «resten av familien med et sukk falt tilbake til sin sedvanlige, glemske og slumrende tilværelse». Samtidig skremmende miljøskildringer, spesielt av de hvite sniffende mødrene og brutale fedrene som bruker de pengene de ikke har på privatskoler for at barna ikke skal gå sammen med «niggerne».

Action

Likevel er det som om Tartt bare kan ansatsene. Hun bare fortsetter å introdusere typer, som de kriminelle og halvgale brødrene med en «selvoppofrende» bestemor som med sitt offeraktige jerngrep kanskje er det beste portrettet i boka. Men Tartt klarer ikke å samle fortellingen, det sklir helt ut og ender i en ren «actionfilm» der Harriet blir en slags Nancy Drew.

Utilfredsstillende

Like utflytende blir tidsspennet. Handlingen er lagt til én sommer, likevel skjer forandringer som om det var en generasjon, og da i et miljø som skiftevis kan være seksti- og syttiåra. Bedre blir det ikke av at boka ender svært utilfredsstillende og tilsynelatende helt vilkårlig. Som om Tartt etter seks hundre drøye sider finner ut at - nei, her må jeg visst stoppe.