Les anmeldelsen av bøkene!

Thure Erik Lund sprenger språket og skaper frapperende, burleske og groteske ordkombinasjoner i et dikterisk univers med mange dimensjoner.

BOK: Høstens to bøker fra hans hånd, essaysamlingen «Forgreininger» og romanen «Elvestengfolket», viser at den intellektuelle spennvidden er stor og budskapet mangetydig. Et gjennomgående tema er at vi alle er underlagt naturen, at den overvelder alt - men at det meste går til helvete. Og at det underveis oppstår forunderlige tildragelser.

Todelt

«Elvestengfolket» er delt i to. Den er dels en beretning om oppvekst med mor mi og far min og hu Kristine Urp inne på Østsia der de blander kvistlakk i lungemosen, driver mislykka strutseoppdrett og temmer småvoksen elg. Og dels er det en svart fortelling om dikteren som ung mann blant boms og narkomane dagdrivere på ei sagbrukstomt i byen med utrangerte termopanvinduer, kapp av listverk, lørvete rockwoolplater og et par hiv med skabbete gipsplater.

En forfatter som bruker sånne presise ord har ikke gått i lære på Blindern.

«Elvestengfolket» beveger seg i grenselandet mellom genialitet og galskap. Eller for å si det med vismannen og profeten Langtravern, som sitter der og ser på elva: «(...) vi ska samma vei vi. Dit vannet renner er det kvinnfolk og flesk å få.»

Thure Erik Lund lager avsindig komikk i hverdagsvanviddet med absurd alvor. Han skriver om tullinger og tomsinger og skarpsindige skrullinger så du griner og skrattler samtidig. Som stilist stiller han i særklasse, eller skal vi si spesialklasse?

Gjensyn

Guttungen Tomas som observerer og undrer seg over alt det rare, og som skulker skolen og gjømmer seg under et vindfall i granskauen, er en yngre utgave av Tomas Olsen Myrbråten, åndsmennesket i «Grøftetildragelsesmysteriet» fra 1999. Det var han som arbeidet med en betenkning om kulturminnepolitikken og endte opp som skoggangsmann i samliv med ei neddopa hore ved navn Helene, en antatt kulturminister.

Også i årets roman opptrer den skjønne Helene, mer forfylla og ødelagt enn noensinne, og vi får vite at hun er av Elvestengfolket, de som levde «ute på fjorden, på disse flåtana sine».

Når disse to skadeskutte fuglene, med felles fortid, møtes på den lurvete sagbrukstomta og forsøker å flakse sammen, ender historien i den svarteste destruksjon.

Tomas, gutten under grantreet, virrer til slutt omkring på gata i en eim av himkok med presenning over huet.

Storslått

I essayene er språket høylitterært og titlene en Michel de Montaigne verdig: «Om hukommelse», «Om fattigdommen», «Om å skrive». Men Thure Erik Lund er stadig vanskelig å plassere, selv når han bedriver opplagt mediekritikk og omtaler konkrete ting som telefoner og tabloider og tv, det nye dopet. Han skriver om sex også, og konstaterer at for den dresserte kroppen er det mer tilfredsstillende å «være» sexy enn å bedrive sex. Det naturlige er blitt unaturlig.

Forsøk på å gjenfortelle teksten yter ikke Thure Erik Lund noen rettferdighet.

Det er den språklige fantasien, den psykologiske innsikten og den unike evnen til iakttakelse som bærer beretningen og skaper den himmelstormende komikken - særlig i skildringen av barndomsopplevelser på bygda. Denne delen av «Elvestengfolket» er stor litteratur.