Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Les anmeldelsen av «Hurricane's Eye»

Følsom Unni i samme spor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Da Ole Evenrud presenterte unge Unni Wilhelmsen, var hun en positiv overraskelse. Vi hadde knapt sett en kvinnelig norsk visesanger siden 70-tallet. I etterkant har vi fått Lene Marlin, Maria Solheim, Ane Brun og Karen Jo Fields, og Unni er blitt den som overrasker minst.

Selv om mye har skjedd med henne på veien fra Bjølsen til Holmenkollåsen, står hennes akustiske visepop på stedet hvil. Den karakteristiske vokalen er i sentrum gjennom platas ti velproduserte og litt anonyme låter, mykt kompet av gitarklimpring, strykere og munnspill. De lite konkrete tekstene oppleves noe pratsomme og innbyr til dype analyser. Singelen «Everyones' Honesty» er mer vers/refreng-orientert enn de øvrige sporene, men det er den småraske «Striking» som er høydepunktet. Melodien sitter godt og det strengebaserte kompet er spennende. Blant annet imponerer albumets produsent Kjetil Saunes med en valiha (bambusinstrument fra Madagaskar). Midtveis i den svevende «Sober» endres hele lydbildet, og idet et kjølig elektronisk drag à la Portishead setter inn, rekker du akkurat å lure på om dette kunne vært noe å spinne videre på. Wilhelmsen forteller at hun lot seg inspirere av Ephemeras gjør-det-selv-taktikk da hun startet sitt eget selskap. Dersom hun også hadde latt seg inspirere av trioens sans for fengende melodilinjer, kunne ting blitt bra.