SKREV BOK SAMMEN: Tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen har fått diagnosen Alzheimer. Her sammen med kona Laila Lanes. Foto: Ingun A. Mæhlum/Dagbladet
SKREV BOK SAMMEN: Tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen har fått diagnosen Alzheimer. Her sammen med kona Laila Lanes. Foto: Ingun A. Mæhlum/DagbladetVis mer

Les denne!

Nøktern, modig, trist og vakker kjærlighetsfortelling om et tema som berører de fleste av oss.

||| ANMELDELSE: «Kos dere de neste tre til fem år. Dersom dere skal reise, så gjør det snart». Dette var beskjeden ekteparet Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen fikk 15. januar 2008. Olsen var 51 år og hadde fått diagnosen Alzheimer, bare tre år etter at de to traff hverandre.

Hemmeligholdelse Unge, kjekke «No fish Olsen», var en av Gro-regjeringens store overraskelser i 1992. Han ble i 2007 kåret til Tidenes fiskeriminister av avisa Fiskaren. Da han to år etter sto frem med sin diagnose ble det førstesidestoff i alle aviser.

Det var ingen selvfølge for ekteparet å være åpne om sykdommen. Det medisinske miljøet i Tromsø hadde, til ekteparets overraskelse, gitt dem råd om diskresjon og hemmeligholdelse.

Men ryktene gikk om den driftige og populære mannen som var blitt så distrè. Noen mente han hadde begynt å drikke.

Den store kjærligheten «Skynd deg å elske» er historien om de to som traff hverandre i 2005. Begge var skilt med barn fra tidligere ekteskap. Etter fire måneder flyttet de sammen, kort tid senere giftet de seg. Det var den store kjærligheten.

Les denne!

Lanes forteller at det var visse ting hun stusset på allerede tidlig. Olsen glemte alderen på sine barn. Han hadde gule lapper overalt. Han overlot tidlig alt praktisk til henne. Etter hvert klarte han ikke lenger jobben som spesialrådgiver i Storebrand.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

En ny folkesykdom Boka er fortalt i et nøkternt språk, og motivet er åpenhet om den uhelbredelige sykdommen. 70 000 har demens, 60 % av disse Alzheimer, skriver Lanes. Det er 10 000 nye med diagnosen hvert år, og sykdommen vil ramme flere og flere jo eldre vi blir. Til tross for dette er det en skjult og skambelagt sykdom. Og tilbudet til yngre med Alzheimer er nærmest fraværende.  

Det mest hjerteskjærende ved fortellingen er den om Olsen som så gjerne vil jobbe og gjøre nytte for seg. Som da han klipper ut en annonse fra Eurospar som søker etter leder for frukt,- og grøntavdelingen, og kona vet at selv det vil bli for krevende for den tidligere fiskeriministeren. 

Om han som så gjerne vil hjelpe til med å male, men ikke klarer å skille vegger og tak. Om han som tar på seg skjorte på skjorte, og hun som vegrer seg for å blande seg inn for da blir han enda mer fortvilet.  

Personlig men ikke privat Dette er ingen tåreperse. Boka er personlig, men ikke privat. Den er modig og trist, men på sin måte også en nydelig kjærlighetsfortelling:

«Noen ganger, når jeg kjenner denne kjærligheten mellom oss, lurer jeg på om vi ville vært like glade i hverandre om han ikke var syk. Når vi sitter hånd i hånd på kino og jeg kjenner denne sterke kjærligheten, som bare blir sterkere og sterkere. Han er så hengiven, så avhengig av meg, men så hengiven, og han viser sin kjærlighet og hengivenhet så tydelig. Hele tiden. Hadde han ikke vært syk, hadde han neppe gjort det.»