NY BOK: Thomas Winje Øijord og Eirik Jensen gir torsdag ut forfatterduoens første krimroman. I boka bruker Jensen egne erfaringer og har aktivt oppsøkt steder i Oslo for å gi riktig stedskoloritt til fortellingen.  Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
NY BOK: Thomas Winje Øijord og Eirik Jensen gir torsdag ut forfatterduoens første krimroman. I boka bruker Jensen egne erfaringer og har aktivt oppsøkt steder i Oslo for å gi riktig stedskoloritt til fortellingen. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Les første kapittel av den nye kriminalromanen til korrupsjonstiltalte Eirik Jensen

«Attentatet» beskriver utradisjonelle politimetoder i møte med et framvoksende internasjonalt kriminelt miljø. Les første kapittel her.

Tidligere polititopp Eirik Jensen står for tida tiltalt for å ha medvirket til innførsel av nesten 14 tonn hasj, og for å ha mottatt et beløp på minst 2,1 millioner kroner i perioden 2004 til 2013. Rettssaken mot han skal etter planen starte i Oslo tingrett 22. august.

Eirik Jensen har tidligere skrevet biografien «På innsiden» sammen med forfatter Thomas Winje Øijord. Torsdag kommer deres første spenningsroman, «Attentatet».

Les første utdrag her:

DET VERSTE RUSHET langs E6 sørover mot Oslo hadde begynt å avta. Avstanden mellom bilene ble lengre, og det var som om en hinne av trafikantenes aggresjon og irritasjon fordampet etter hvert som den lave morgensola jobbet seg oppover på himmelen.

«Kan du flytte termosen?» sa Arvid. «Jeg orker ikke den bankelyden.»

Han så hvordan Roy himla med øynene. Likevel slapp han rattet med den ene hånden og flyttet termosen fra siderommet i døra og ned på gulvet. Der presset han den mellom gulvmatta og setet.

«Fornøyd nå?»

Arvid kikket i speilene. Han fulgte alltid arbeidsinstruksen og sjekket hvilke biler som lå i nærheten. Hittil hadde han aldri opplevd en truende situasjon, men det betydde ikke at bilene rundt ikke kunne være mistenkelige.

«Hvor lenge har den svarte Land Cruiseren ligget bak oss?» sa han.

Roy vred på kroppen, fant riktig vinkel i sidespeilet.
«Hvilken?»
«Den svarte.»
«Chevroleten?»
«Land Cruiseren. Hvilken Chevrolet?»

Arvid skrudde på ryggekameraet. To digre suv-er lå tett på. Antakelig en tilfeldighet, men Land Cruiseren hadde fulgt dem lenge. Roy pleide å ligge litt under fartsgrensa, så Arvid ble fort mistenksom hvis det tok for lang tid før folk kjørte forbi.

«Skriver du ned nummeret?» spurte Roy.

Arvid fant fram blokka og lente seg tilbake. Det var ikke mer å gjøre. Notere registreringsnummeret, i verste fall ringe politiets operasjonssentral for å sjekke det opp mot eieren. Foreløpig virket det unødvendig og masete.

De passerte avkjøringen mot Skedsmokorset — en sliten, men nymalt pendlergetto — og kunne snart se ut over Djupdalen.

Arvid registrerte hvordan Land Cruiseren la seg ut, kjørte forbi og skjente tilbake i høyrefeltet et stykke foran dem. Han kastet et blikk på skjermen. Chevroleten ble liggende bak. Det var vanskelig å se inn i kupeen.

«Vinduene er mørkere enn vanlig», mumlet han.
Roy svarte ikke.

Skjermen til ryggekameraet var ikke spesielt god, så det kunne jo også være noe med den lave vårsola. Arvid kjente at han roet seg. Det var ikke før han slappet av at han merket at han var stressa.

Venstrefeltet var åpent, og Roy la seg ut i den ytre kjørebanen for å unngå en tankbil med Statoil-logoer som sto langs veiskulderen, passerte den, la seg tilbake i høyre felt og strakte hånden mot koppholderen. På skjermen så Arvid tankbilen blinke ut i trafikken, og da han løftet blikket mot veien, rykket han til i setet. Den svarte Land Cruiseren hadde senket farten og lå nesten helt inntil fronten.

Roy signaliserte med fjernlysene. Men i stedet for å gi gass og skape avstand, reduserte Land Cruiseren farten ytterligere, og de dultet borti hverandre. Roy sto på bremsen. Momentet tvang Arvid forover i kupeen. Kaffen skvulpet utover.

«Hva faen skjer?» Arvid kjente hvordan hjertet pumpet.
Roy svarte ikke. Med et rykk sto de stille. Dørene til Land Cruiseren gikk opp. Arvid rakk så vidt å oppfatte situasjonen. Holdt hendene fram som om han ville stoppe alt. En mann i svart kjeledress, hette, stridsvest, vernemaske, svarte hansker og militærstøvler hevet en helautomatisk rifle og tømte magasinet. Kulene traff den skuddsikre ruta med gjentatte smell. Glasset knuste ikke, men fikk sår som
når man kakker en hockeykølle mot tjukk is.

Flere menn hoppet ut. Et metallisk klikk snek seg inn mellom lyden av skudd. Eksplosjonen kom fem sekunder senere. Arvid mistet orienteringsevnen. Ble presset sammen i hjørnet av kupeen. To av mennene utenfor reiv opp døra, som så vidt hang igjen i hengslene, og mens den ene ble stående og peke med rifla, klatret den andre inn. Veltet først ut den slappe kroppen til Roy og fortsatte mot Arvid.

Røyken lå tett. Arvid hadde problemer med pusten, hørte ingenting, bare en høyfrekvent piping, men han kunne skimte vidåpne øyne bak to runde glugger i den svarte vernemaska.

Beltet ble skåret over. Mannen tok tak i håret og kragen hans, røsket ham opp og dro ham ut. Arvid ble tvunget ned på asfalten, armene bendt bakover og hendene stripset bak på ryggen. Det tynne plastbåndet strupte blodtilførselen, skar seg inn i huden rundt håndleddene.
Plutselig var det som om noen røsket et par overdimensjonerte propper ut av ørene hans. Den bedøvende pipinga ble erstattet av en kakofoni av lyder: trampende føtter, gnissingen av metall mot metall, motorer på tomgang og hard banking — som gjentatte sleggeslag. Det luktet kinaputter og svidd hår.

En kommando: «Vpered!»

Arvid kikket opp. Tankbilen med Statoil-merker hadde stanset på tvers av veibanen et stykke unna og sperret trafikken. Sjåføren sprang ut og løp mot en grå stasjonsvogn. Han hoppet inn. Lukket døra. Bilen akselererte. Bak den åpenbarte det seg et intenst gult, varmt og spraglende lys. Selve drønnet kom med et millisekunds forsinkelse. Leddet mellom trekkvognen og tralla ble spent oppover i en umulig
bue. Tankbilen knakk på midten. Så ble alt slukt av ild. En het bølge skyllet over Arvid og presset ham mot bakken. Da han åpnet øynene igjen, så han stasjonsvogna stanse med en breisladd. To menn i de samme svarte kjeledressene hoppet ut. Bak dem klatret flammene flere titalls meter opp i lufta. Mørk røyk veltet fram i kompakte sirkler og soppformer som løste seg opp og spredte seg utover.

Arvid vred seg bort. Først nå fikk han øye på Roy, som lå rett bak ham. Ansiktet var vendt mot ham. Øynene lukket. Blod rant ut av øret, nedover kjeven og halsen. På bakken, rundt nesa og munnen, en lysere masse. Arvid prøvde å løfte hodet for å få bedre utsyn, men fikk et spark i kinnet. Han følte ikke smerten.

«Face down. Don?t look.»

Støvelen tvang hodet hans ned. En ny eksplosjon ristet grunnen, pipingen i ørene kom tilbake. Han åpnet øynene uten å løfte panna. En av de svartkledde kastet ut små, blanke pyramider. Spanske ryttere som punkterte bildekk. Like bak ham sto en annen mann som skjøt granater — i begge kjøreretninger. De eksploderte ikke, ble bare pumpet ut med dempete smell. Arvid skjønte ikke hva det var før han så tåka og kjente det bråstoppe i halsen. Det var umulig å trekke pusten skikkelig. Han begynte å hoste. Øynene svei. Snart var hele området dekket av gass. Den gråhvite tåka gled inn i røyken som med tiltagende styrke veltet opp fra flammene i tankbilen.

«Face down!»

Arvid knuget panna mot asfalten, lot de små ujevnhetene presse seg inn i huden. Dette var ranet de hadde snakket om på jobben, som ingen egentlig trodde på, men som ga en slags fiktiv spenning i hverdagen. Mest sannsynlig ville han bli drept. Mest sannsynlig var dette de siste minuttene han levde. Mest sannsynlig var Roy allerede død.

Han pisset på seg, kjente buksene bli fylt med en vemmelig varme. Knep øynene igjen for å beskytte seg mot gassen. Hulkene kom støtvis mellom gispene etter luft. En ny lyd presset seg gjennom de herjede trommehinnene.

Var det sirener? Langt borte. Så nærmere. Det var sirener. Rundt ham begynte mennene å rope. Arvid skjønte ingenting. Et av ordene som ble gjentatt, hørtes ut som mentos eller mentis. Noen skreik police. Det skjønte han.

Arvid krympet seg under den korte skuddvekslingen. Uten blodtilførsel føltes hendene som ballonger. Panikken meldte seg. Han gjorde et forsøk på å komme seg på beina. Det var sjanseløst. Han mistet kontrollen over magen. De voldsomme brekningene presset mellomgulvet sammen.

Samtidig med at han kastet opp, tømte tarmene seg i de allerede våte buksene. Så besvimte han. Våknet først da et par kraftige never tok tak i jakka og armene og røsket ham opp.

Jeg lever, tenkte han. Herregud, jeg lever. Føttene subbet hjelpeløst langs bakken mens han ble båret fram. Lyset fra den brennende tankbilen var fortsatt intenst, men ble dempet og liksom filtrert gjennom de giftige slørskyene. Et dumpt smell fikk ham til å dreie på
hodet. Hissige flammer bredte seg opp fra stasjonsvognen.

Et nytt knall, og mindre flammer krafset etter feste i pengetransporten. Hodet glapp mot bakken, og han fikk øye på Roy, som fortsatt lå slengt på asfalten. Mannen som holdt ham oppe, tråkket borti kroppen som om det var en avfallssekk. Roy ble liggende. Et stykke lenger fram så det ut som en annen kar hadde gått i bakken. Ranerne kastet ikke bort tid på å bære lik. Arvid ble tvunget inn i Land Cruiseren.
Bilen fylte seg opp rundt ham. Han satt klemt mellom digre kropper. Stridsvestene var harde, utstyret presset seg inn i ribbeina. Mennene snakket med korte, uforståelige ord.

Arvid regnet med at de skulle mot Oslo — mot nettverket av veier, avkjøringer, industrilandskap og boligfelt.

Men sjåføren holdt til høyre, svingte rett av motorveien. Mot Gjelleråsen og Nittedal.

Stillheten bredte seg, bare brutt av hvesing fra fem vernemasker. Gassen stakk fortsatt i øynene. Den satt i klærne og interiøret. Arvid hevet hodet, blunket vekk tårer og kikket i speilet øverst i frontruta. Den svarte Chevroleten fulgte etter dem. Flammer og røyk fylte horisonten. En flat hånd traff ham i ansiktet. Smerten bredte seg fra neserota, gjennom de allerede plagede bihulene og opp mot
tinningene. Han bøyde nakken.
«Don?t look.»

Arvid lukket øynene. Etter noen minutter, eller en halvtime, eller en time, stoppet bilen. Han hørte maskene bli dratt av og hvesingen opphøre. Mannen ved siden av ham gikk ut. Arvid prøvde å se, hodet hans ble skjøvet kontant ned. Mannen kom inn igjen. De kjørte videre. Noen få sekunder. Så ble det mørkt.

De var inne i en bygning. Han hørte to av mennene snakke sammen. Noen lo. En elektrisk summing. Deretter lyden av metall i bevegelse. Arvid fikk et gløtt gjennom frontruta. Så at en massiv betongvegg ble trukket opp. Like etter kjørte de nedover. Da bilen stoppet igjen, ble han revet ut.
«Idi! Walk!»

Arvid falt, men noen tok imot ham. Heist opp igjen. Et dytt mellom skulderbladene. Han kjente hvordan det våte i buksa ble kaldt mot lårene.
«Bystreye! Faster!»

Rommet var enormt. Hvitkalka vegger. Arvid snublet framover. Stoppet like ved en jernkonstruksjon som tronet midt i lokalet. En luke i front. Et hardt grep om nakken presset ham mot åpningen. Lukten av aske og tennvæske. Som en grill om sommeren. En stemme like ved øret snakket til ham på norsk: «Nå kan du slappe av.» Han hørte ladegrepet, sleiden på pistolen som ble dratt tilbake, like etter trukket fram igjen av rekylfjæren, men han oppfattet aldri lyden av skuddet.

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram