NY BOK: Jo Nesbø er ute med sin nye bok «Blod på snø». Foto: Lars Eivind Bones
NY BOK: Jo Nesbø er ute med sin nye bok «Blod på snø». Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Les første kapittel i den nye boka til Jo Nesbø

I morgen starter Krimfestivalen i Oslo og Jo Nesbø er ute med den første av to nye romaner av den fiktive 70-tallsforfatteren Tom Johansen. Vi bringer et utdrag fra «Blod på snø».

Snøen dansa som bomull i lyset under lykta. Retningsløst visste ikke om den ville opp eller ned, lot seg bare føre av den helvetes, iskalde vinden som kom inn fradet store mørket over Oslofjorden. Sammen virvla de, vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de nattestengte lagerbygningene på kaia.

Til vinden ble lei og satte fra seg dansepartneren innerst ved veggen. Der hadde den tørre, gjennomblåste snøen føyket sammen under skoene på mannen jeg akkurat hadde skutt i brystet og i halsen.

Blodet dryppa fra skjortesnippen hans og ned på snøen. Nå er det ikke slik at jeg veit så mye om snø - eller noe annet for den saks skyld - men jeg har lest at snøkrystallene som blir danna når det er sprengkulde, er helt annerledes enn for kram, grovkorna eller skaresnø. At det er formen på krystallene og tørrheten i snøen som gjør at hemoglobinet i blodet beholder den dype rødfargen.

I alle fall fikk snøen under ham meg til å tenke på en kongekappe i purpur og hermelin, som på tegningene i boka med norske folkeeventyr som mora mi hadde pleid å lese for meg. Hun likte eventyr og konger. Det var vel derfor hun hadde oppkalt meg etter én.

Aftenposten skreiv at om kulda fortsatte slik til nyttår, kom 1975 til å bli det kaldeste året siden krigen, og at vi kom til å huske året som starten på den nye istida som forskerne hadde spådd i en tid nå. Men ikke veit jeg.

Jeg veit bare at mannen som stod foran meg snart var død, den skjelvinga i kroppen er ikke til å ta feil av. Han var en av Fiskerens menn. Det var ikke noe personlig. Og det sa jeg til ham også før han seig sammen og etterlot en stripe med blod på murveggen. Ikke at jeg tror det gjorde ting lettere for ham å høre at det ikke var personlig. Når jeg selv skal skytes, vil jeg foretrekke at det er personlig. Og jeg sa det vel ikke for at spøkelset hans ikke skulle komme etter meg heller, jeg tror ikke på spøkelser. Jeg kom bare ikke på noe annet å si. Jeg kunne selvfølgelig holdt kjeft, det er jo det jeg vanligvis gjør. Så noe må det ha vært som plutselig gjorde meg snakkesalig. Kanskje det at det var jul om noen dager. Vi mennesker søker sammen når det nærmer seg jul, har jeg hørt. Men ikke veit jeg.

Jeg trodde blodet skulle fryse på overflaten av snøen og bli liggende. Men i stedet sugde snøen det opp, trakk det inn under overflaten, gjemte det, som om det selv hadde bruk for det. Da jeg gikk hjemover, forestilte jeg meg at det reiste seg en snømann fra skavlen, en med så vidt synlige blodårer under den likbleike huden av is. Jeg ringte Daniel Hoffmann fra en telefonkiosk og sa at jobben var gjort.

Hoffmann sa at det var godt. Stilte som vanlig ingen spørsmål. Enten hadde han lært seg å stole på meg i løpet av de fire årene jeg hadde ekspedert for ham, eller så ville han ikke høre. Jobben var gjort, hvorfor skulle en mann som ham plage seg selv med slikt når det han betalte for var mindre plager? Han ba meg komme ned på kontoret neste dag, sa at han hadde en ny jobb til meg.

«Ny jobb?» spurte jeg og kjente hjertet gjøre et hopp.

«Ja,» sa Hoffmann.

«Som i nytt oppdrag.»

«Å, sånn.»

Jeg la letta på. For det er ikke så mye annet jeg kan brukes til enn det jeg alt gjør.

Her er fire jobber jeg ikke kan brukes til.

Å kjøre fluktbil. Jeg kan kjøre fort, det er bra. Men jeg kan ikke kjøre anonymt, og en som kjører en fluktbil må kunne begge deler. Må kunne kjøre slik at man bare er nok en bil i trafikken. Jeg fikk meg selv og to andre i fengsel fordi jeg ikke kjører anonymt nok. Jeg hadde kjørt som et svin, kombinert skogsveier med hovedveier og hadde forlengst mista forfølgerne, hadde bare noen kilometer igjen til svenskegrensa.

Jeg sakka ned, kjørte sakte og lovlydig som en bestefar på søndagstur. Likevel ble vi stoppa av en politipatrulje. De sa etterpå at de hadde ikke ant at det var ransbilen, og at jeg verken hadde kjørt for fort eller brutt noen trafikkregler. De sa det var måten jeg kjørte på. Ikke veit jeg hvordan, men de sa den var mistenkelig.

Jeg kan ikke brukes til ran. Jeg har lest at over halvparten av bankansatte som utsettes for ran får psykiske problemer etterpå, noen av dem for resten av livet.

Ikke veit jeg, men gamlingen som satt i luka på postkontoret da vi kom inn, fikk det i alle fall brenntravelt med å få psykiske problemer. Gikk rett i bakken bare fordi løpet på hagla mi pekte i hans generelle retning, virka det som.

Det var i avisa dagen etterpå jeg så at han hadde fått psykiske problemer. En kjapp diagnose, men uansett; er det noe du ikke vil ha, så er det psykiske problemer.

Så jeg gikk og besøkte ham på sjukehuset.

Han kjente naturligvis ikke igjen meg, jeg hadde hatt på meg en julenissemaske på postkontoret. (Det hadde vært den perfekte forkledninga, ikke en sjel på gata hadde reagert på tre fyrer i full julenissemundur og sekker, som løp fra postkontoret midt i travleste julestria.) Jeg ble stående i døra til rommet og se på den gamle, han lå i den midterste senga og leste Klassekampen, kommunistavisa. Det er ikke det at jeg har noe imot kommunister som individer.

Eller, jo, det har jeg. Men jeg vil ikke ha noe imot dem som individer, jeg mener jo bare at de tar feil. Derfor fikk jeg litt dårlig samvittighet av å merke at det fikk meg til å føle meg mye bedre at fyren leste Klassekampen. Men det er klart, det er forskjell på litt og mye dårlig samvittighet.

Og jeg følte meg som sagt mye bedre.

Men jeg kutta ut ran. Det kunne jo hende at nestemann ikke var kommunist.

Og jeg kan ikke jobbe med narkotika, det er nummer tre. Jeg fikser det bare ikke. Det er ikke det at jeg ikke kan riste penger ut av folk som skylder sjefene mine.

Junkien har seg selv å takke, og min mening er nå engang at folk skal betale for sine feil, enkelt og greit. Problemet er mer det at jeg er en svak og følsom natur, som mora mi kalte det. Hun kjente seg vel igjen. I alle fall, jeg må holde meg langt borte fra narkotika. Jeg er - ifølge henne - den type menneske som bare leter etter noe å underkaste seg.

En religion, en storebror, en sjef. Eller sprit og dop. Uansett, jeg kan ikke regne heller, jeg klarer knapt å telle til ti uten å miste konsentrasjonen.

Dumt hvis du skal være doplanger eller gjeldsinnkrever, det sier vel seg selv.

Greit. Siste. Prostitusjon. Litt av det samme; jeg har ikke problemer med at damer skal få tjene penger på hva de vil, og at en fyr - for eksempel jeg - skal ha en tredjedel av inntektene for å legge forholdene til rette så damene kan konse på håndverket. En god hallik er verdt hver krone de betaler ham, det har jeg alltid ment. Problemet er at jeg blir så fort forelska, og da mister jeg det forretningsmessige av øye. Og ikke klarer jeg å riste, slå eller true damer heller, forelska eller ikke.

Noe med mora mi, kanskje, hva veit jeg. Det er vel derfor jeg ikke fikser å se andre banke opp damer heller.

Det klikker bare.

Ta for eksempel Maria. Halt og døv-stum. Jeg veit ikke hva de to tingene har med hverandre å gjøre, ingenting antagelig, men det er akkurat som når du først har begynt å få dårlige kort, så fortsetter de bare å komme. Så derfor hadde Maria like godt en tulling av et dophue som kjæreste også. Fyr med fint fransk navn som skyldte Hoffmann tretten tusen i doppenger.
Jeg så henne første gang da Pine, sjefshalliken til Hoffmann, pekte på ei jente i hjemmesydd kåpe og med håret satt opp i en knute, som om hun kom rett fra kirka. Hun satt på trappa foran Ridderhallen og grein, og Pine forklarte meg at hun skulle jobbe inn narkogjelden til kjæresten.

Jeg tenkte det var best å gi henne en myk start, bare håndjobber. Men hun skvatt ut av første bilen hun gikk inn i før det var gått ti sekunder. Stod der og hylgrein mens Pine brølte til henne, trodde kanskje hun hørte bare det ble høyt nok. Kanskje var det det. Brølinga.
Og det med mora mi.

Det klikka i hvert fall, så selv om jeg på sett og vis skjønte argumentene Pine prøvde å lydbølge inn i hjernen hennes, endte jeg opp med å svinebanke ham, min egen sjef. Så tok jeg med meg Maria til en leilighet jeg visste var til leie, og gikk til Hoffmann og sa at jeg ikke kunne brukes som hallik heller.

Men Hoffmann sa — og jeg kunne ikke si noe på det heller — at han kunne ikke la folk slippe unna gjelda si, at slikt fort påvirka betalingsdisiplinen til andre og viktigere kunder. Så med vissheten om at Pine og Hoffmann var ute etter jenta som hadde vært så dum å påta seg gjelda til kjæresten sin, så lette jeg rundt til jeg fant franskmannen i et kollektiv oppe på Fagerborg. Han var like nedknarka som han var blakk, så jeg skjønte at det kom ikke til å trille ei krone ut av lommene hans uansett hvor mye jeg rista. Jeg sa at om han så mye som nærma seg Maria igjen, kom jeg til å slå nesebeinet opp i hjernen på ham.

Sant å si tviler jeg på om det var noe igjen av noen av delene. Så gikk jeg til Hoffmann, sa at kjæresten endelig hadde kommet over noe penger, ga ham tretten tusen og sa at jeg regna med at jaktsesongen på jenta dermed var over.

Jeg veit ikke om Maria brukte noe mens hun og typen var sammen, om hun også var en slik som søkte underkastelse, men hun virka i alle fall streit nå. Jobba på en kolonialbutikk hvor jeg av og til sjekka innom at ting gikk bra, at ikke dopkjæresten dukka opp for å dra henne
ned igjen. Jeg sørga selvfølgelig for at hun ikke så meg, jeg stod bare der ute i mørket og så inn i den opplyste butikken, så henne sitte der i kassa, så henne slå inn varene og peke på en av de andre som satt der om de snakka til henne. Vi har vel alle av og til bruk for å kjenne at vi lever opp til foreldra våre. Jeg aner ikke hva faren min hadde som jeg kunne leve opp til, men dette handla vel om mora mi.
Hun var bedre til å ta vare på andre enn seg selv, og jeg så vel på det som et slags ideal, da. Gudene veit. Jeg hadde uansett ikke stort å bruke pengene jeg tjente hos Hoffmann på. Så hva om jeg delte ut ett brukbart kort til ei jente som hadde fått en så lusen hånd?

Altså. Oppsummert kan vi si det sånn: Jeg klarer ikke kjøre sakte, jeg er soft som smør, jeg blir altfor lett forelska, jeg mister huet når jeg blir forbanna, og jeg er dårlig i matte. Jeg har lest ett og annet, men veit fint lite og i hvert fall ikke sånt du kan ha bruk for. Og jeg skriver saktere enn en stalaktitt vokser.

Så hva i all verden kan en mann som Daniel Hoffmann bruke en mann som meg til?

Svaret er — som du kanskje alt har regna ut — ekspeditør.

Jeg behøver ikke kjøre, jeg dreper stort sett folk av typen menn som fortjener det, og det er ingen vanskelige regnestykker. Ikke før nå, i alle fall.

Det var to regnestykker.

For det første var det det regnestykket som tikker og går hele tida: akkurat når er det du har så mye på sjefen din at han begynner å bekymre seg, at du veit at han har begynt å vurdere om han må ekspedere ekspeditøren. Det er som med den der svarte enka, ikke sant?

Ikke at jeg veit mye om araknologi eller hva det heter, men er det ikke slik at enka lar seg knulle av hannen, som er mye mindre enn henne? Og når han er ferdig og hun ikke harbruk for ham lenger, så spiser hun ham opp? I Dyrenes Rike 4: Insekter og edderkopper på Deichmanske bibliotek er det i alle fall bilde av en sort enke som har hannens pedipalp, som liksom er edderkoppkuken, hengende avbitt fra kjønnsåpninga.

Der kan du også se det blodrøde, timeglassforma merket som hunnen har på buken. For timeglasset renner, din patetiske, lille, kåte hannedderkopp, og du må kjenne din besøkelsestid. Eller rettere sagt, når visittida er over. Og komme deg til helvete ut og vekk derfra, regn eller snø, med to kuler i sida eller ikke, det er bare å komme seg til den eneste som kan redde deg.

Det var sånn jeg så det. Gjør det du må, men ikke kom for nærme.

Og derfor likte jeg jævlig dårlig det nye oppdraget Hoffmann ga meg.

Han ville at jeg skulle ekspedere kona hans.