Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Les hva Natascha fortalte om flukten

Fortsettelse av kapittel 7: Flukten, hentet fra boka «Natascha Kampusch. 8 år i fangenskap».

(Dagbladet.no):

Etter at Natascha var fri, fikk hun en psykolog, slik hun ba om. Hun kontaktet også Weisser Ring-organisasjonen, som hjelper voldsofre. Hun var kjent med arbeidet deres gjennom radioprogrammer hun hadde lyttet til i fangenskapet. Natascha ba deretter om å få kontakt med Østerrikes fremste barne- og ungdomspsykiater, professor Max Friedrich, som hun også kjente fra utallige radiointervjuer. Professor Friedrich sa umiddelbart ja til jobben, og inviterte professor Ernst Berger og andre eksperter til å håndtere forskjellige sider av behandlingen. Det var en enorm mediepågang for å få de første bildene og det første intervjuet, og flere kontaktet moren, men snart ble det tydelig at hun var feil person. Hun hadde bare sett datteren én gang siden rømningen. Natascha distanserte seg fra begge foreldrene, og ønsket foreløpig ikke kontakt med dem.

Ludwig Koch prøvde å forhandle på Nataschas vegne, og hyret en agent, Rupert Leutgeb. Han ble kjørt ut på sidelinjen da det ble oppdaget at Natascha hadde fått sin egen advokat, Dr Günther Harrich. Psykiaterne hadde invitert ham fordi han allerede hadde jobbet sammen med dem i en sak med en østerriksk jente som var blitt oppbevart i en kasse av stemoren sin.

Men Dr Harrichs telefon var alltid opptatt med mediehenvendelser, og til slutt ble et profesjonelt PR-team engasjert. Lobbyeksperten Dietmar Ecker i Ecker & Partners hadde blant annet republikken Serbia på kundelisten, og fikk nå Natascha. Ecker ble forespurt av professor Berger, siden de to hadde vært venner i lang tid.

Den opprinnelige advokaten, Dr Harrich, trakk seg etter cirka en uke. Han sa at han hadde blitt overveldet av saken. «Jeg kan ikke håndtere den lenger,» sa han, «fordi jeg måtte ha neglisjert mine øvrige klienter. Jeg kan heller ikke håndtere dette utrolige mediepresset. Jeg vil gjerne gå hjem om kvelden uten et haleheng av reportere og tv-team.» Dr Harrich var den som anbefalte Nataschas nåværende advokater, Lansky, Ganzger & Partners. Firmaet er et av Østerrikes største på forretningsjus, med medierett som spesialfelt. Slik begynte både legingen og markedsføringen av Natascha Kampusch. Det er usikkert hvilken av disse prosessene som var viktigst for henne, men rushet etter å skaffe seg rådgivere skapte bitterhet i familien.

Frau Sirny var den første til å beklage seg over at hun knapt hadde sett datteren etter flukten. «En datter trenger sin mor også,» sa hun. Hun raste mot de medisinske ekspertene som prøvde å forklare hvor dypt Nataschas isolasjon og forvirring stakk. «Hvorfor kan jeg ikke se barnet mitt?» lød en overskrift i en østerriksk avis. «Natascha er låst vekk igjen – det er rett og slett skrekkelig for meg,» sa Frau Sirny, som utdypet i et intervju:

Psykologer og leger, ja, de er begge bra og viktige. Men uansett, en datter trenger sin mor.

Hver gang telefonen ringte var jeg både opprømt og engstelig. Jeg håpet på nyheter om datteren min, men fryktet at nyhetene var dårlige. Ofte ba politiet meg om å komme til stasjonen for å identifisere klesplagg eller jenteeiendeler som de hadde funnet. Kanskje undertøy, kanskje en ransel eller sko. Hver gang var det som å dra til sin egen henrettelse. Noen ganger ønsket jeg tilmed at de skulle finne Nataschas lik – da kunne jeg funnet en slags avslutning for min egen del, og jeg ville hatt en grav der jeg kunne sørge over min skjønne datter.

SPORLØST FORSVUNNET I 1998: Natascha Kampusch ble holdt i fangenskap i åtte år. Nå er boka om hennes historie på markedet. Foto: FRA OMSLAGET TIL BOKA
SPORLØST FORSVUNNET I 1998: Natascha Kampusch ble holdt i fangenskap i åtte år. Nå er boka om hennes historie på markedet. Foto: FRA OMSLAGET TIL BOKA Vis mer

Men isteden fortsatte jeg som om hun kunne komme inn inngangsdøra hvert øyeblikk. Og nå … nå kan jeg ikke se henne.

Ingenting ville gjøre meg lykkeligere enn om Natascha kom for å bo sammen med meg, men hun er ikke lenger et barn. Den avgjørelsen må hun ta. For tiden får jeg ikke engang lov til å se henne, noe som er tortur for meg. Hun er så pen, akkurat som i de gamle bildene, men hun er altfor tynn. Det er rart, synes jeg, fordi hun var bare et barn da hun forsvant. Nå er hun voksen. Jeg visste alltid at hun hadde jernvilje. Det er utrolig at hun har overlevd en slik prøvelse, og at hun var sterk nok og smart nok til å rømme. Jeg er veldig stolt av henne.

Tross det euforiske gjensynet med Natascha, klaget også faren Ludwig over frykten for å bli fremmedgjort overfor varemerket Natascha. Han var klar over både den fenomenale medieinteressen og over datterens vilje til å stake ut sin egen kurs. Han beklaget seg: «Jeg har mistet henne før, og nå mister jeg henne igjen. Jeg, som er faren hennes, må trygle om å få se henne. Er ikke det en slags galskap? Mange psykiatere har sagt til meg at det ville være til hennes eget beste om hun var hos meg. Hvorfor skjer da ikke det? Er det ikke vilt at jeg ikke vet hvor hun er?»

Uansett hva Natascha gjorde, virket det som om hun kjølig tok avstand fra sitt eget kjøtt og blod. Slik ble det oppfattet av en offentlighet som nøye gransket og dissekerte henne og hennes motiver. Det virket som hun foretrakk berømmelse og penger framfor kjærligheten og omtanken fra en familie som trodde at hun hadde vært tapt for alltid. Inntrykket betyr alt når du er en mediestjerne. Det var derfor medieteamet måtte handle raskt for å ivareta det rene imaget til Natascha Kampusch. Det ble tydelig at Natascha var det mest ettertraktede objektet for internasjonale medier på dette tidspunktet. Én journalist sa at om Osama bin Laden hadde blitt funnet samme dag som Natascha Kampusch snakket ut, ville hun vært førstemann på kveldsnyhetene.

Den massive interessen, flommen av intervjuhenvendelser og løfter om fantastiske summer gjorde Natascha ivrig til å forklare sine egne følelser, i hvert fall delvis. Hun gjorde det gjennom et underlig «brev til verden», kunngjort fem dager etter flukten og trykket i sin helhet nedenfor. Kjære journalister, reportere og verdensborgere. Jeg innså ganske tidlig hvilket sterkt inntrykk nyheten om mitt fangenskap har gjort på folk, men jeg ber om forståelse når det gjelder å tilfredsstille folks enorme interesse. Jeg innser hvor sjokkerende betraktningene om min tid i fengsel må være, og over at noe som dette faktisk kan skje. Jeg forstår også at det finnes en del nysgjerrighet og et ønske om å få vite mer om forholdene jeg levde under. Men samtidig vil jeg gjøre det klart at jeg ikke ønsker å svare på detaljer om intime personlige ting, og jeg er forberedt på å ta de nødvendige skritt for å forsikre meg om at dette ikke kommer ut av kontroll. Deretter fortsetter hun med å dele noen opplysninger om fangenskapet:

Mitt personlige rom: Rommet var utstyrt med alt jeg trengte, og jeg gjorde det til mitt hjem. Det var ikke ment å bli vist til offentligheten.

Dagliglivet mitt: Dette var nøye regulert. Som regel startet dagen med felles frokost – mesteparten av tiden jobbet han uansett ikke. Så var det husarbeid, lesing, tv-titting, samtale og matlaging. Det var alt som skjedde, år inn og år ut, og alltid knyttet sammen med denne frykten for å være alene. Om forholdet: Han var ikke min herre. Jeg var like sterk som han, men noen ganger støttet han meg og andre ganger straffet han meg. Men i meg hadde han bortført feil person, og det visste vi begge.

Han utførte kidnappingen alene, og han forberedte alt i forkant. Etter det innredet vi rommet sammen, og det var under 1,6 meter under taket. Jeg gråt heller ikke etter at jeg hadde rømt. Det var ingen grunn til å gråte.

Etter mitt skjønn var ikke dødsfallet hans nødvendig. Det hadde ikke vært verdens ende om han bare fikk en fengselsstraff. Han har vært en stor del av livet mitt, og derfor sørger jeg over ham på et slags vis. Det er sant at min ungdom var annerledes enn ungdommen til andre, men i prinsippet føler jeg ikke at jeg gikk glipp av noe. Tvert imot unngikk jeg visse ting, jeg røkte ikke sigaretter og drakk ikke alkohol, og jeg møtte ikke feil type mennesker.

Melding til mediene: Én ting jeg ber om fra pressen er at de fornærmende rapportene, feiltolkningene av realiteten, kommentarene til bedrevitere og den manglende respekten for meg opphører.

I øyeblikket har jeg det bra på det stedet jeg er, selv om jeg kanskje er i overkant overvåket. Det er jeg som har bestemt at jeg bare skal ha telefonkontakt med foreldrene mine. Det er også jeg som bestemmer når jeg skal ha kontakt med journalister. Om flukten: Den skjedde mens jeg rengjorde bilen i hagen, og jeg så at han hadde gått vekk mens jeg støvsugde. Det var min sjanse. Jeg slapp støvsugeren og lot den dure. Jeg vil også gjerne understreke at jeg aldri kalte ham mester, selv om han forlangte det. Jeg tror det er det han ønsket, å bli tiltalt slik, men han mente det egentlig aldri.

Jeg har en advokat som diskuterer jus med meg. Ungdomsadvokaten Monica Pintertis har min tillit, sammen med Dr Friedrich og Dr Berger, som jeg føler at jeg kan snakke med. Etterforskningsteamet har vært hyggelige mot meg, og jeg sender dem en varm hilsen, selv om de var litt for nysgjerrige, men det er jo tross alt jobben deres.

Intime spørsmål: Alle ønsker å stille intime spørsmål, men dette er ikke noen andres anliggende. Kanskje snakker jeg med en terapeut om det en dag, kanskje ikke. Til syvende og sist er privatlivet mitt kun min egen sak.

Til mannen som var venn av kidnapperen sa hun:

Herr H burde ikke føle seg skyldig, det var Wolfgangs egen avgjørelse å kaste seg foran et tog. Jeg har også sympati med Wolfgangs mor. Jeg kan sette meg selv i hennes sted, jeg føler med henne og jeg har forståelse. Vi tenker på ham begge to. Jeg vil gjerne takke alle som har tatt del i min skjebne. Men vær så snill å gi meg litt fred i den nærmeste framtiden. Jeg håper at Dr Friedrich kan bruke dette brevet til å gjøre det helt klart. Mange mennesker tar vare på meg nå. Vennligst gi meg tid til jeg føler at jeg kan snakke på egne vegne. Herr H, som det blir referert til i siste avsnitt, er Ernst Holzapfel, mannen som hun så vidt møtte i fangenskap og som var den siste som ble oppringt av Priklopil før selvmordet. Nataschas brev la ingen demper på nysgjerrigheten. Tvert imot nøret den oppunder den. Den tydelige omtanken for Priklopil, senere uttalt i avis- og magasinintervjuer og i det berømte tv-intervjuet, koblet med overbevisningen om at hun ikke hadde gått glipp av så mye i livet, var det som endevendte den offentlige oppfatningen av henne. Publikum er som et tankskip. Alt gikk langsomt i stø kurs til å begynne med, men disse faktorene gjorde at skipet til slutt vendte om og snudde seg 180 grader mot Natascha.

Om kvelden onsdag 6. september, to uker etter flukten, viste Natascha Kampusch sin innebygde kjærlighet og evne til å ta kontrollen. Hun koordinerte et trippelframstøt i mediene. Tv, avis og magasin ble brukt for å ta kontrollen over hennes egen historie, som hun ønsket å fortelle på sin egen måte.

Hver av de tre heldige vinnerne i budkrigen om det første intervjuet hadde signert kontrakter, alle var blitt gransket og kandidatene var plukket ut av Natascha selv i samarbeid med advokatene hennes. Mediene sa seg villige til å betale syndikathonorar til en stiftelse hun selv hadde valgt. Intervjuene med Kronen Zeitung, News Magazine, også østerriksk, og ORF ble alle publisert i samme totimersperiode, slik hun hadde spesifisert.

News Magazine var først ute. Bladet ble utsolgt innen få timer ettersom leserne stormet til for å lese detaljer om jenta i kjelleren. Det ga et tydeligere portrett av «offeret», som selv foraktet uttrykket. Kampusch sa til bladets sjefredaktør, Alfred Wurm:

Dr Friedrich er helt OK. Han er svært intelligent og skjønner alltid hva jeg mener. Advokatene mine og medierådgiveren min støtter meg også så godt de kan. Nå har jeg akseptert dem alle og de har sannsynligvis akseptert meg. De er alle helt kule. I hvert fall mesteparten av tiden. Advokaten, Dr Lansky, og professor Friedrich hadde en liten tvist. En av dem ville at jeg skulle forlate Allmennsykehuset i Wien (AKH), og den andre ville at jeg skulle bli der en stund. Til slutt måtte jeg gripe inn og sørge for at uenigheten ble ordnet opp i.

Jeg vet at denne krangelen ikke førte noe sted hen i terapisammenheng. Dr Lansky ville gjerne ha meg utenfor, mens Dr Friedrich foretrakk at jeg forble innenfor. For øyeblikket er jeg inne, og jeg har glede av vennskapet med Dr Friedrich. Jeg har en kvinnelig terapeut, men jeg ønsker ikke å avsløre navnet hennes. Hun er vettskremt for medier av enhver art. Hos henne kan jeg alltid ligge på divanen. En skikkelig klisjé: en terapeut og en pasient på divanen.

På spørsmål om sitt nye liv, svarte hun:

Vel, bortsett fra at jeg ble forkjølet med en gang og er tett i nesen, lever jeg temmelig normalt. Jeg fant veien tilbake til et vanlig liv temmelig raskt. Det er utrolig hvor fort det skjedde. Nå lever jeg sammen med andre mennesker, og jeg har ingen problemer med det.

Jeg har greid å sortere ut ting ganske kjapt. Det var ikke vanskelig, fordi jeg kan identifisere meg med mye av det jeg ser og opplever her. Her er det suicidale og anorektiske pasienter. Og jeg kommer godt overens med dem alle, fordi jeg kan sette meg i deres sted.

På spørsmål om hvorfor hun fant det lett å ha empati med anoreksipasienter, sa hun: «Fordi anorektikere må tvinge seg selv til å spise. Selv veide jeg veldig lite under fangenskapet.» Når det gjaldt frihet versus fangenskap, erklærte hun: «Jeg elsker frihet svært høyt. Jeg er overveldet av tanken på frihet. Det sier vel alt. Hva er mine framtidige planer? Sannsynligvis alt mulig. En person med min fortid vil kanskje planlegge de nærmeste tingene – jeg vil gjerne bli vaksinert mot alt mulig, først og fremst mot influensa. Som du kan se, har jeg den forkjølelsen, og det ville ikke ha skjedd hvis jeg hadde blitt vaksinert mot det. Det er bare ett eksempel om min framtid.» På spørsmål om framtidig yrke, svarte hun: «Jeg er fremdeles helt åpen om ting. Jeg kunne tenke meg å gjøre litt av alt, fra psykologi til journalistikk og jus. Jeg har også alltid hatt lyst til å bli skuespiller, fordi jeg alltid har vært interessert i kunst.»

Hun gjorde det helt klart at forholdet til Priklopil var uaktuelt å diskutere, og på den måten pirret hun nok en gang offentlighetens interesse for hva som foregikk i Heinestrasse 60.

«Du burde ikke snakke så mye til meg om Herr Priklopil, for han er ikke her til å forsvare seg. Det fører ikke til noe å gå i dybden om slike ting. Stakkars Frau Priklopil vil garantert ikke at offentligheten skal lese ting i avisene om hennes sønn som ikke vedkommer noen andre enn politiet.»

Hun fortalte at mentalt var rømningen planlagt lang tid i forveien:

Ja, det var den. Da jeg var rundt tolv, begynte jeg å drømme om å bryte ut av fengselet når jeg rundet femten, eller på et tidspunkt der jeg ville være sterk nok til å gjennomføre det. Jeg tenkte alltid på det øyeblikket da tiden ville være inne. Men jeg kunne ikke risikere noe, aller minst et fluktforsøk. Han led av paranoia og var kronisk mistenksom. Et mislykket rømningsforsøk ville bety at jeg aldri mer ville kunne forlate fangehullet. Jeg måtte vinne hans tillit gradvis. Det var totalt spontant. Jeg løp gjennom garasjedøren og ble fullstendig svimmel. For første gang merket jeg hvor svak jeg var. Men det fungerte likevel. Alt i alt var rømningen den dagen vellykket, tross sinnstilstanden, tross fysikken. Og jeg hadde ingen hjerteproblemer. Da jeg så ham i telefonen løp jeg ut. Jeg løp inn i en hage i panikk og begynte å snakke til folk, men det var forgjeves, og ingen hadde mobiltelefon på seg. De bare trakk på skuldrene og gikk videre. Så jeg klatret over gjerdene i forskjellige hager, i panikk, som i en actionfilm. Du kan forestille deg det: pust, pes, pust, pes, og så oppdaget jeg et åpent vindu. Det sto en dame på kjøkkenet, og jeg snakket til henne og sa at hun måtte ringe politiet. Det hadde vært bedre om hun hadde sluppet meg inn slik at jeg selv kunne ringe, slik at jeg kunne bedt om den rette politiavdelingen. Det var ikke akkurat bra at politiet lot meg spasere rett forbi en fotograf, selv om jeg hadde et pledd over hodet.

På spørsmål om dette var en del av planen, svarte hun: «Nei, det var ikke planlagt. Men jeg hadde tenkt på det. Det er en forskjell på noe man planlegger og noe som man har en vag forestilling om, for å si det slik. Det var annerledes enn å planlegge. Det finnes dataprogrammer for simulering. Jeg så inn i framtiden, men jeg planla den ikke.»

Publisert på Dagbladet.no med tillatelse fra Versal forlag, som eies av AS Dagbladet.

TÅRENE TRILLET: Da Natascha ble intevjuet på tv.