Les hvordan Nataschas kidnapper ble tatt

Utdrag fra den nye boka.

(Dagbladet.no): Boka «Natascha Kampusch. Åtte år i fangenskap» forteller historien om jenta som ti år gammel forsvant på vei til skolen i Wien. Hun ble holdt i fangenskap av Wolfgang Priklopil fram til hun klarte å rømme den 23. august i fjor.

Boka er skrevet av journalistene Allan Hall og Michael Leidig. De har fulgt saken for engelsk presse siden forsvinningen i 1998.

I Norge gis boka ut av Versal forlag, som eies av A/S Dagbladet.

Les utdraget, hentet fra kapittel 7, «Flukten».

(...)

Minutter senere hadde hundrevis av politifolk blitt mobilisert. Trafikken i Nordøst-Wien sto bom stille mens dusinvis av politibiler blokkerte veiene og et helikopter overvåket området rundt huset i Strasshof. Alle viktige trafikkårer ble stengt, så vel som alle grenseoverganger. Det skapte kilometerlange køer i gatene inne i byen og på motorveiene utenfor. Grensepolitiet fikk bilnumrene til Priklopil.

Avlåste våpenskap i politistasjonene rundt om ble åpnet, automatvåpen med ekstra magasiner ble distribuert. Spesialtrente kommandoenheter ble sendt ut. Priklopil var mer enn en alminnelig kriminell på rømmen. Han var ondskapen selv, slik lovens lange arm så det, og en som hadde lurt dem i nesten ti år.

Erich Zwettler i Wien-politiet sa: «Vi dekket så godt som hele det østlige Østerrike idet vi prøvde å forhindre at han rømte over grensen. Vi brukte alt vi hadde, hundrevis av politifolk. » Samtidig som nyheten om den lille jenta som hadde våknet opp fra de døde, spredte seg, ble jakten på Priklopil kunngjort på radio. Det fungerte. Sjåfører i bilkø ringte inn og fortalte at de hadde sett BMW-en med Priklopil ved rattet. Han kjørte som en villmann gjennom hovedstadens gater. En bilpatrulje oppdaget bilen nær Brünner Strasse – et område med høyblokker av den typen Natascha en gang bodde i – og prøvde å forfølge den. Men de var lett match for hans tolvsylindrede BMW. Priklopil, alltid omhyggelig med detaljer, sørget til enhver tid for at bilen var i perfekt tilstand, og han raste av gårde i en hastighet på over 240 kilometer i timen. Kort etter lyktes han i å riste av seg en annen patrulje som prøvde å få tak i ham nær Erzherzog-Karl-Strasse. Han visste hvordan man skulle kjøre bil, sa politiet senere, noe beskjemmet over at spesialtreningen for høyhastighetsjakt ikke var nok til å kunne måle seg mot kidnapperen. Christine Palfrader, hvis bar hadde spilt slik en viktig rolle i dramaet, så Priklopils BMW i toppfart nedover gaten da han kom kjørende fra Strasshof. Senere husker hun hvordan hun så på at han tok en krapp sving i høy hastighet ved krysset der kneipen hennes ligger:

SPORLØST FORSVUNNET I 1998: Natascha Kampusch ble holdt i fangenskap i åtte år. Nå er boka om hennes historie på markedet. Foto: GRAINGER LAFFAN/FRA OMSLAGET TIL BOKA
SPORLØST FORSVUNNET I 1998: Natascha Kampusch ble holdt i fangenskap i åtte år. Nå er boka om hennes historie på markedet. Foto: GRAINGER LAFFAN/FRA OMSLAGET TIL BOKA Vis mer

Det var akkurat som i en film. Han kom kjørende i en utrolig fart og så tok han en krapp venstresving. Han stoppet i et sekund rett overfor baren min. Jeg så ansiktet hans helt tydelig. Han svettet i pannen, men så ut som han hadde kontrollen. Han brukte et kort sekund på å bestemme seg for hvor han skulle kjøre.

Da tror jeg at han hørte politisirenene som nærmet seg, og han tok en rask sving inn i en sidegate. Bare folk i nabolaget vet om denne lille veistubben. Det reddet ham, fordi han ellers ville ha kjørt rett inn i veisperringen som de hadde satt opp i hovedgaten. Da hadde de fått tak i ham, og han hadde ikke fått muligheten til å begå selvmord. Han må ha vært en veldig god sjåfør som kunne gjøre alt det der og beholde kontrollen over den store bilen i den hastigheten. Det luktet brent gummi, kanskje fra dekkene. Vi så bremsesporene i gaten etterpå.

Et annet øyevitne til jakten var Chris White, en 26 år gammel britisk FN-ansatt. Kontoret hans lå fem minutters T-banereise unna stedet der Priklopils bil ble funnet. Han beskriver politiaksjonen:

Det var en onsdag, og som vanlig på veien hjem stanset jeg ved shoppingsenteret Donauplex for noe å spise, ta et par øl og en runde biljard med noen venner. Plutselig så jeg opp, og oppdaget dusinvis av politi overalt, minst 50. Akkurat da ringte faren min og fortalte at han hadde hørt siste nytt på radioen – om ei jente som hadde blitt kidnappet da jeg var ung, og at politiet omringet shoppingsenteret jeg befant meg i. Jeg gikk ut av puben for å høre ham bedre, og da så jeg politiet gå gjennom bygningen mens de helt tydelig lette etter noen. De beveget seg kjapt fra bar til bar. Du kunne også se mange politibiler utenfor, og jeg så politi på vei ned trappen for å undersøke den store parkeringsplassen under bakken. Priklopil greide å svinge inn i parkeringshuset under det store shoppingsenteret til tross for dusinvis av kontrollpunkter. Det var i øyeblikket tusen politifolk på jakt etter ham og en voldsom bistand fra publikum – tips og observasjoner rant inn til politiet bokstavelig talt hvert eneste sekund.

Hans fall begynte med den ene oppringningen som gjorde at Natascha kunne rømme. Nå var det Priklopils tur til å prøve å si noen siste ord til den ene mannen han kalte en venn. Det siste bildet av kidnapperen i live finnes på filmen til et av sikkerhetskameraene rett over informasjonsdesken i shoppingsenteret. Dette var rett før han ringte Ernst Holzapfel. Kameraet fanger inn en fattet Priklopil, mens butikkkunder og barn beveger seg i bakgrunnen. Minutter senere ringte han forretningspartneren sin. «Vær så snill og hjelp meg, kom raskt,» stammet han på telefonen til Holzapfel. Senere, i den eneste erklæringen han kom til å gi om sitt forhold til Priklopil (som også inkluderte hans gjengivelse av møtet med Natascha), fortalte Ernst Holzapfel om denne siste telefonsamtalen med mannen som han en gang kalte kompis. En mann han trodde han visste alt om.

Jeg hadde snakket i telefonen med Herr Priklopil den morgenen om utleie av den ferdigstilte leiligheten hans i 15. distrikt. Han ringte meg igjen om ettermiddagen og sa: «Jeg er i Donauzentrum ved det gamle postkontoret. Vær så snill og plukk meg opp. Dette er et nødstilfelle. Vær så snill og kom med en gang.»

Han hørtes oppspilt ut, og derfor stilte jeg ingen spørsmål. Jeg kjørte til Donauzentrum. Han satte seg inn i bilen med en gang, og han sa at jeg skulle kjøre langs Wagramer Strasse, over Praterstern inn til Dresdenerstrasse i 20. distrikt. Vi fant en parkeringsplass der. Han ba meg skru av mobilen slik at vi kunne snakke sammen uten å bli avbrutt.

Han fortalte meg at han var full og at han hadde brast gjennom en politikontroll. Han var svært opphisset og sa flere ganger: «De kommer til å ta fra meg førerkortet. Det kommer til å bli vanskelig uten bil. Jeg kan ikke besøke moren min lenger.» Jeg visste at biler, og derfor også førerkortet, var «hellig» for ham. Jeg hadde kjent ham lenge, og jeg tvilte ikke på forklaringen. Han var svært oppspilt, og jeg hadde aldri sett ham slik før. Siden han vanligvis aldri drakk, antok jeg at det var en konsekvens av alkoholinntaket. Jeg prøvde å roe ham ned ved å snakke om jobb. Vi hadde en samtale om leiligheten og arbeidet som gjensto, vi snakket om utleiemulighetene og vi kalkulerte inntektene. Det virket som alt dette beroliget ham. Jeg prøvde å overtale ham til å melde seg, og at han sannsynligvis bare ville miste førerkortet i noen måneder. Han lovet å gjøre det, og han gikk ut i Dresdenerstrasse. Siden jeg kjente ham som en pålitelig person, tvilte jeg ikke på at han ville gjøre som han sa. Så kjørte jeg tilbake til selskapslokalene våre, jeg arbeidet litt og jeg møtte en klient. Ved titiden om kvelden ble jeg kontaktet av politiet idet jeg gikk ut til bilen min. Først under forhøret ble jeg fortalt om den skrekkelige udåden. Det forvirret meg, og jeg var ikke i stand til å fatte det. Jeg kunne rett og slett ikke tro at Herr Priklopil var i stand til å gjøre noe slikt. På politistasjonen måtte jeg også identifisere liket til Herr Priklopil ut fra bilder. Det var en forferdelig oppgave. Han skulle kanskje heller ha sagt identifisere det som var igjen av liket til Herr Priklopil. Den 23. august 2006, klokka 20.59, holdt Priklopil sitt løfte til Natascha. Han hadde sagt han ville begå selvmord hvis hun noensinne forlot ham. Passasjerene på pendlertoget som var på vei mot byens nordligste togstasjon, fortalte at de kjente et lite dumpt støt.

Under toghjulene, nær fornøyelsesparken Prater i Wien, gjorde Wolfgang Priklopil slutt på sin plagede tilværelse. I filmen «Den tredje mann» står psykopaten Harry Lime høyt oppe i det berømte pariserhjulet i parken og skuer ned på de små prikkene langt nede på bakken idet han spør sin tidligere venn, kynikeren Rollo Martins, hvor mye et menneskeliv er verdt. Priklopil fikk hodet kappet av mellom stasjonene Praterstern og Traisengasse. Kroppen ble ille tilredt, men nøklene til hans kjære BMW, funnet av politiet nær fire timer før han begikk selvmord, ble fisket opp av en bukselomme sammen med andre personlige eiendeler.

Det er en gåte hva han gjorde den siste tiden før selvmordet. Ingen har observert ham mens han drakk i en bar, satt i en park eller spaserte i gatene. Han kunne ferdes ubemerket omkring i folkemassene mens minuttene tikket mot hans ensomme død.

I lang tid hadde Priklopil kontrollert hele showet. Han var hovedperson, regissør og produsent for det hemmelige dramaet i Strasshof. Nå gikk teppet opp for Natascha Kampusch. Østerrike hadde ikke sett slikt mediestyr siden Haider og hans Frihetsparti fikk en del av makten i 2000. Wien ble sentrum for en historie helt uten sidestykke idet nyhetsbyråene kringkastet nyheten om Nataschas rømning og Priklopils selvmord. Natascha Kampusch oppdaget seg selv i rollen som en folkelig prinsesse Diana, plaget, jaget, ønsket av en sensasjonslysten verden som var ivrig etter å fôres med detaljer om hva som hadde foregått i løpet av fangenskapet. Men etter som løken ble skrellet, lag etter lag, forbløffet Frau Kampusch (slik ønsket hun å bli omtalt) omverdenen med følelsene hun hadde for kidnapperen. Forholdet til familien ble også diskutert, og begge foreldrene beklaget seg bittert over at hun ble holdt vekk fra dem. De mente hun ble manipulert av spesialister til å være fjern og overlegen, slik det skjer i filmen «Manchurian Candidate». Jenta i kjelleren fantes ikke lenger. Kampen om sjelen hennes, historien hennes, tankene og følelsene hennes hadde nettopp begynt.

De første timene etter flukten tilbrakte Natascha sammen med politiet i Deutsch-Wagram ikke langt fra huset i Heinestrasse. Avdelingsleder Erich Zwettler i Bundeskriminalamt fortalte lokale medier at Natascha led under «et seriøst Stockholm-syndrom», og et utall rapporter om seksuelt misbruk florerte, basert på politiuttalelser. Politietterforsker Sabine Freudenberger var den første til å snakke med Natascha, og de ble raskt fortrolige. Hun ga Natascha klokka og jakken sin. Politikvinnen sa: «Hun beundret smykkene mine og sa hun var lei seg for at hun ikke hadde noe slikt. Kidnapperen hennes sa alltid at han ikke hadde penger til den slags. Så jeg ga henne klokka mi.» Hun tilføyde: «Natascha hadde et imponerende ordforråd. Kidnapperen hennes underviste henne og ga henne bøker. Han sa også til Natascha at hun var den utvalgte. Hvis han ikke hadde tatt henne den dagen, ville han fått tak i henne en annen dag. Hun var veldig pratsom. Hun fortalte meg hele historien fra begynnelse til slutt. Hun sa hun tilbrakte dagene med å høre på radio.» Politikvinnen avslørte overfor kringkasteren ORF (stasjonen som Natascha senere valgte å benytte for å gi sin nøye redigerte, versjon av fangenskapet og forholdet til Priklopil) at hun trodde at Natascha hadde vært utsatt for alvorlig seksuelt misbruk. Men hun tror at Natascha fornekter det: «Det står ikke klart for henne. Hun gjorde alt av egen vilje,» tilføyer hun. Grumsete vann skulle snart bli enda mer grumsete. I mellomtiden hadde Nataschas familie blitt informert om at hun hadde dukket opp igjen. Da faren Ludwig hørte nyheten om at datteren var i live, brøt han sammen, og han sa: «Jeg håper, jeg håper, jeg håper så sterkt at jeg knapt orker det, jeg mener, jeg kan nesten ikke tro det. Hvis det er sant, er det det største som kunne skje.» Klokka syv samme kveld, mens det gjensto under to timer av Priklopils liv, ble Natascha gjenforent med faren på politistasjonen Kriminaldirektion 1 i Berggasse, etter åtte og et halvt år.

Ifølge politiet kom Koch inn, og det ble en lang pause mens de to stirret på hverandre. Så hoppet Natascha opp og kastet seg om halsen på faren. Hun var kledd i den samme oransje kjolen og ballerinaskoene som hun hadde på seg da hun rømte. Avdelingssjef Herwig Haidinger sier at de to holdt hverandre mens de gråt ukontrollert. Ludwig Koch sa senere: «Den eneste måten å forestille seg det på er som film. Det var totalt overveldende. Hun falt i mine armer og sa til meg at hun elsket meg. Så spurte hun meg om jeg hadde lekebilen hennes, favoritten hennes. ’Selvfølgelig’, sa jeg. Jeg har også alle dukkene hun noensinne hadde.»

«Jeg ga aldri opp,» tilføyde Koch. «Men jeg er så utrolig lettet. Hun er datteren min. For meg er det som om hun aldri forsvant.» Moren Brigitta var på ferie nær Graz da Natascha dukket opp igjen, men hun kom tilbake til Wien få timer senere for en kortvarig gjenforening med datteren. Natascha var ute av syne for mediene i to uker. Detaljer lekket fra familiemedlemmer og politikilder før sirkuset med PR-rådgivere og advokater begynte. De hamret ut en endelig Natascha-historie som hadde mindre slingringsmonn enn en trapesartist over Niagara-fallene. Ludwig beskrev datteren slik: «Natascha er utmagret, med svært, svært hvit hud og skader over hele kroppen. Jeg orker knapt å tenke på hva de stammer fra. Hun bor på et hotell sammen med en politikvinne og en psykolog. Men de fortalte meg at jeg kunne treffe Natascha når jeg vil.» Østerriksk politi slapp fotografer inn i rommet der Natascha ble holdt fanget. Rommet er riktignok lite, men det virket som et vanlig barnerom, litt rotete, med lyserosa vegger og hauger av klær, inkludert det som så ut som et selskapsantrekk: et sort og grått skjørt med bluse til som hang på veggen. Skapene var fulle av fargerike ringpermer, papir og bøker, og en rød håndveske hang ved senga. Verden var fascinert av dette «fangehullet», men det var det første av mange tilfeller der Natascha klaget over at mediene tråkket på privatlivet hennes.

Barnepsykiater Dr Max Friedrich (som senere nektet å kommentere barndomsbildene av en naken Natascha) leder universitetsklinikken for ungdomsneuropsykiatri i Wien. Han fikk ansvaret for hennes mentale helse. Hennes første måned i frihet ble tilbrakt under oppsyn av teamet hans. Langsomt og forsiktig prøvde legene å finne ut av hva som hadde skjedd med henne og hvordan forholdet hennes til Priklopil hadde artet seg.

Legene sa at merkene på beina sannsynligvis var resultat av en hudlidelse heller enn vold. Påstanden ble støttet av moren: «Det kommer av feilernæring, fordi hun praktisk talt bare fikk kalde måltider som skinkesmørbrød, og ikke noe frukt eller grønnsaker.» Dette står i skarp kontrast til Nataschas senere påstander om at hun tilberedte måltidene for ham, og at hun brukte oppskrifter hentet fra kokebøker som han kjøpte. Frau Sirny tilføyde at det hadde vært tøft for henne å se på videoen av Nataschas lille fengsel. «De rutete plaggene som hang på veggen, var klærne som Natascha hadde på seg da hun ble bortført. Hun ville visst alltid ha dem et sted hun kunne se dem – hennes eneste forbindelse med sitt tidligere liv.» Stemoren, Georgina Koch, kastet også lys over Nataschas ønsker de første dagene og timene. «Hennes første ønske er en mobiltelefon. Vi gikk ut og kjøpte en med en gang, men vi vet ikke om hun vil være i stand til å bruke den. Hun er alltid sammen med psykologer og politifolk. Selv når hun har besøk, er det alltid noen der. De ville ikke engang la henne få en dukke fra barndomstiden.» På spørsmål om han fryktet at kidnapperen hadde utøvd vold mot datteren hans, svarte Ludwig: «Han gjorde noe mot henne. Jeg trenger bare å se på henne for å vite det.» Men de motstridende følelsene hun hadde overfor Priklopil viste seg bare få timer etter at hun rømte. Hun ble informert om dødsfallet hans dagen etterpå, og kilder både blant leger og politifolk forteller at hennes første reaksjon var sterkt sinne overfor politiet fordi de «lot det skje». Hun var også veldig lei seg, og hun gråt bittert. Professor Berger, barne- og ungdomspsykiateren ved universitetet i Wien, som er en av nøkkelpersonene i behandlingen av Natascha, sa at reaksjonen «ikke var overraskende» gitt den samhørigheten hun hadde utviklet med mannen som holdt henne innestengt. «Selvfølgelig gir en opplevelse som denne et svært alvorlig psykologisk traume, spesielt for en ung person som Natascha, » sa professor Berger. Han tilføyde: «Saken har to sider. På den ene siden opplever offeret lidelse og smerte på grunn av volden. Men samtidig utvikler det seg et sterkt følelsesmessig bånd. Åtte år alene med bare én mann, som nå har blitt revet fra henne, har etterlatt henne i en sjokktilstand.» De som fulgte dette underlige forholdet ble også sjokkert da det ble avslørt at Natascha viste kidnapperen den siste ære ved å tilbringe ti minutter alene med levningene hans i likhuset på instituttet for rettsmedisin i Wien. Hun tente et lys foran båren, som var tildekket. Den unge kvinnen var ledsaget av psykiatrirådgiveren sin, professor Friedrich, i det som etter sigende var en «høytidelig og personlig sorgseremoni som varte i flere minutter».

Lokale medier har antydet at besøket på likhuset sannsynligvis ble tilrådet av professor Friedrich som en del av bearbeidelsesprosessen. Professor Berger sier at Natascha insisterte på å se kidnapperens kiste, siden hun ikke fikk lov til å delta i begravelsen.

«Hun ville gjerne være med på Herr Priklopils begravelse, » sa Berger, «men jeg sa til henne at det ikke var en god idé, og jeg overbeviste henne til slutt. Hun dro til likhuset isteden, og ba om å få tilbringe ti minutter alene i et rom med kisten.» Verken han eller professor Friedrich har kommentert hvorvidt hun gråt mens hun tok avskjed, men han bekreftet rapportene om at hun var sint på politiet fordi de ikke hindret selvmordet. Han sa: «Fräulein Kampusch klandrer seg selv for Herr Priklopils død og for sorgen det har påført hans mor. Hun føler seg fremdeles skyldig, men også veldig sint på politiet, fordi de i hennes øyne lot ham dø. Hun klandrer politiet for ikke å ha forhindret selvmordet.»

Wolfgang Priklopil ble gravlagt i en anonym grav under en stille seremoni uten prest. Moren var til stede, sammen med Margit Wendelberger, søsteren til forretningspartneren Ernst Holzapfel. På den lille, øde kirkegården Laxenburg flere kilometer syd for Wien var det ikke flere enn dem, samt rundt 20 politifolk i sivil og to journalister og fotografer forkledd som kirkegårdsarbeidere. Forsøket på å holde kidnapperens siste hvilested hemmelig hadde mislyktes.

Seremonien tok bare noen få minutter, mens de to damene i stillhet ba Fadervår. De la ned røde og rosa roser sammen med en eviggrønn krans, som bar hilsenen «siste varme farvel fra dine kjære».

Nyheten om at Natascha sørget ved kisten hans og at hun ønsket å delta i begravelsen, sto i skarp kontrast til den offentlige oppfatningen at hun opptrådte likegyldig overfor foreldrene. Hennes høyt gasjerte og like høyt profilerte PRog jusrådgivere ønsket å legge et lokk på kontroversen, men mediene snappet den opp. Delvis derfor vendte offentligheten seg etter hvert mot Natascha.

TÅRENE TRILLET: Da Natascha ble intevjuet på tv.