Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Les Musiciens du LouvreGamle kjenninger

Flott Mozart-debut.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: «Mozarts to mest populære symfonier, slik du aldri har hørt dem før!» Jo, Archiv flesker til på reklamefronten i lanseringen av Marc Minkowskis debut som Mozart-fortolker, i spissen for sitt faste orkester, Les Musiciens du Louvre .

MEN DET SKAL vi vel ikke holde mot ham. Poenget er at Minkowski leverer betydelige fortolkninger, med et særpreg som bærer fra begynnelse til slutt. Minkowski har satset alt på den jublende energien i Mozarts symfoniske verk, og mobiliserer en utrolig energi i spillet. Slik treffer han et av Mozarts desiderte særtrekk, målt mot hans samtidige, den voldsomme energiutfoldelsen i musikken som river deg med fra de aller første taktene, og som aldri tar hvileskjær underveis.Men det blir ikke heseblesende av den grunn. Minkowski legger ikke noen energi inn i spillet utenfra, han forløser heller noe som ligger innskrevet i partiturene i utgangspunktet. Og det gjør han med gehør for egenarten i Mozarts musikk, på en måte som plasserer Mimkowski i førte rekke av Mozart-fortolkere.Så da går jeg ut fra at vi bare kan lene oss tilbake, med tanke på oppfølgerne til denne meget vellykte debuten i Mozart.

ET KNIPPE ekstranumre, 20 i tallet, er blåst opp til dimensjoner av en betydningsfullhet som de ikke tåler. Dette er også, dessverre, noen ganger et av plateselskapet ECMs alt for typiske og presiøse særtrekk. For anledningen er det cellisten Thomas Demenga som står for både spillet og utvalget, sammen med Thomas Larcher på klaver og Teodoro Anzellotti på accordion.Og la det være nevnt med en gang, for å unngå misforståelser: Demenga er en aldeles utmerket cellist. Det vet vi fra tidligere møter, og han spiller opp til sitt nivå også på denne utgivelsen. Men det hjelper ikke på innsausingen av denne i og for seg enkle og upretensiøse musikken, signert komponister i spennet fra J.S. Bach og til Gabriel Fauré, i til dels grumsete arrangementer og pretensiøse kontekster.Det høvler ned sjarmen i hvert av stykkene, samtidig som det mobiliserer pretensjoner som aldri innfris. Løpet går og går, men kommer aldri til døra.

TERJE WINGE HAR spilt inn J.S. Bachs gedigne «Die Kunst der Fuge» på det relativt nyrestaurerte Gloger-orgelet i Kongsberg kirke. Dermed er orgelet ført tilbake til den stand det hadde som nytt, i 1765, og burde være godt egnet til å bære fram Bachs store og imponerende verk.Nå vet vi ikke om Bachs utgave var tenkt framført, note for note, eller om den like mye var en studie i alt hva Bach kunne når det gjaldt kontrapunktikk. Ikke spiller det så stor rolle, heller, for spillbart er det til gagns. Og i denne sammenheng er det også i kyndige hender.Selv synes jeg Winge blir litt vel nøktern i registreringen. For meg er dette musikk som inviterer til å la det bruse mer. Men i sin gjennomtenkte stil er Winge konsekvent nok, og serverer Bachs store mesterverk på en måte som gir oss både syn og sans for et av de fineste barokkorglene på norsk grunn.