«Skyggedød»:  Ett år har Anne Holt brukt på å skrive sin nye krimroman som kommer i høst. Den handler om en barnemishandling, og en åtte år gammel gutt som dør den 22. juli 2011. 
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
«Skyggedød»: Ett år har Anne Holt brukt på å skrive sin nye krimroman som kommer i høst. Den handler om en barnemishandling, og en åtte år gammel gutt som dør den 22. juli 2011. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Les utdrag fra Anne Holt nye krimroman

«Skyggedød»

• Les intervju med Anne Holt her.

Gutten lå på morens fang, som om han sov. Han var for stor for henne: en lyshåret plugg av en åtteåring på tvers over morens magre lår, med armene hennes rundt livet og under hodet for å holde det oppe. 

- Ikke, sa moren, nesten uhørlig. - Ikke. Ikke. Ikke.

Guttens venstre øye var forsvunnet i hevelse og størknet blod.

- Ikke, gjentok moren.

Langsomt hevet hun ansiktet mot taket og trakk pusten dypt.

- Ikke!

Skriket fylte rommet så plutselig at faren tok et skritt bakover. Han grep seg til hodet med begge hender, en parodisk gest som han forsterket ved å snu seg mot veggen og dunke hodet taktfast mot det lyse tapetet.

- Jeg skulle ha passet bedre på, stønnet han.

Dunk. Dunk.

- Det er min skyld. Alt er min skyld. Passe på. Alltid passe på.

Dunk. Dunk. Dunk.

- Ikke, skrek moren enda en gang.

Mannen vendte seg igjen mot henne.

Sikkel rant fra leppene. Det strømmet blod fra det ene neseboret uten at han lot seg merke med det. Han lot armene synke. Skikkelsen krympet i den lysegrå sommerdressen; han visnet liksom bort der han sto og lot blodet renne ned på det røde slipset og forsvinne.
Moren senket hodet mot sønnens forslåtte ansikt og forsøkte å trekke den venstre armen hans inntil kroppen. Det gikk ikke. Armen var brukket, tilsynelatende i selve albueleddet.

En joggesko lå på gulvet.

Den andre hang fortsatt halvt på guttens fot, vippende over tærne hans; skoen var blå og skitten og ville falle av når som helst.
Størrelse 37 eller så, tenkte Inger Johanne Vik.
Åtte år og store føtter. Sokkens hæl og tå var tynnslitte.

- Ikke, mumlet moren igjen og igjen.

- Hva skjedde? ønsket Inger Johanne å spørre; hun sto i døråpningen og forsøkte å begripe det hun så.

Stemmen ville ikke.

Hun tvang frem spytt, hun smattet og svelget og kjente en svak vibrasjon under føttene. Et støt, som fra et fjernt jordskjelv. Et øyeblikk bare, så ble det stille.

Ikke engang moren ga lyd fra seg lenger.

- Hva skjedde? maktet Inger Johanne endelig å få frem.

- Jeg passet ikke på, sa faren og løftet en slapp hånd mot gardintrappen; den sto midt på gulvet i den store stuen.

- Du passet ikke på, gjentok moren mekanisk ned i guttens blodstenkte hår.

- Er dere sikre på at han er ...

Inger Johanne forsøkte å ta et skritt mot sofaen.

- Ikke rør ham! skrek moren fortvilet. — Ikke rør ungen min!

- Vi er sikre, sa mannen.

- Da tror jeg ... , begynte Inger Johanne.

Hun skulle ikke tro noe. Ikke tro. Bare se: Gardintrappen under et tomt tak. Ingen lampe der oppe, ingen krok, ikke noe som burde rettes på eller repareres: En malplassert, høy gardintrapp i en stor og stilig, ryddig stue der spisebordet i den andre enden var pyntet til fest. Blomster overalt. Markblomster og hageroser i like glassvaser, og tette små buketter mellom kuvertene på bordet. Utenfor panoramavinduene lå skydekket lavt og ensformig. Langt der nede, midt i sentrum, kunne Inger Johanne likevel se en stigende røyksøyle, mørkere grå mot fjorden lenger ut.

En festpyntet stue.

En blå lommelykt, la hun merke til, ved gardintrappens ene ben, en mørkeblå, stor lommelykt med Lynet McQueen påmalt langs siden. Et knippe gamle fargestifter, slitte og skitne fettfarger i stabel.
Et dødt guttebarn.

Lommelykten lyste.

Uten helt å vite hvorfor kastet Inger Johanne et stjålent blikk på klokken. Den viste 15.28, og det var fredag den 22. juli 2011.

- Jeg må ringe politiet, sa hun stille.

- Politiet, hvisket kvinnen hest. —Hva kan politiet gjøre for gutten min?

- Bare sånn for å ha gjort det, mumlet Inger Johanne tafatt. — Jeg tror det er det beste.

Sannheten var at hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre.

Gjennom den åpne verandadøren hørte hun sirener i det fjerne.

Mange av dem. Overalt, syntes det som.

***

Det var fjerde gang hun forsøkte. Inger Johanne kunne ikke begripe at 112 ikke hadde bemanning til å håndtere en fredelig fredag i fellesferien.

- Politiets nødtelefon. Hva gjelder det?

Omsider.

- Hei. Mitt navn er Inger Johanne Vik.

Et øyeblikks nøling.

- Hva gjelder det? sa kvinnen i den andre enden skarpt.

- Et dødsfall. En gutt på åtte år som ...

- I Regjeringskvartalet? Hvor?

Kvinnen i den andre enden virket oppjaget.

- Ser du hjelpemannskaper noe sted rundt deg? ropte hun.

- Nei. Regjeringskvartalet? Jeg er på Grefsen! Hos noen ... Jeg er hos venner som ...

- På Grefsen?

- Ja.

- Hvor?

- De bor i Glads vei.

- Professor Dahls vei?

- Nei, det er vel ikke på Grefsen!

Inger Johanne hadde gått ned til den store hallen for å ringe. Nå angret hun. Foreldrene burde ikke være alene med barnet. Burde ikke være alene i det hele tatt. Langsomt, som om hun gjorde noe hun egentlig ikke burde, listet hun seg opp trappen mot stuen og senket stemmen.

- Jeg sa Glads vei. G-L-A-D! Glads vei på Grefsen. Et barn har ... Det er et dødt barn her. En ulykke, ser det ut til, men ...

Linjen ble brutt.

- Hallo? sa Inger Johanne.

Ingen svarte.