UTDRAG: Lars Saabye Christensen har skrevet en roman om Berhard Hval, som i følge forfatteren serverer en eneste lang forsnakkelse. Foto: Lars Eivind Bones
UTDRAG: Lars Saabye Christensen har skrevet en roman om Berhard Hval, som i følge forfatteren serverer en eneste lang forsnakkelse. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Les utdrag fra «Berhard Hvals forsnakkelser»

Lars Saabye Christensens nye hovedperson er komisk utenpå, men tragisk inni.

|||• Les intervju med Lars Saabye Christensen her.

Hver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

Les utdrag fra Lars Saabye Christensens «Bernhard Hvals forsnakkelser» her:

 La meg først som sist få presentere meg og bli ferdig med det: Jeg var ikke den galeste. Jeg var bare den nest galeste. Mitt navn er Bernhard Hval. Jeg har gjort mer ugagn enn du kan komme på i forbifarten. Jeg har sagt hoppeprins og stutlapp i Kong Olavs nærvær. Det skjedde da jeg dessverre kom til å sitte bak ham på Holmenkollbanen i desember 1973, ikke rett bak, riktig nok, men på setet etter det igjen, I hvert fall satt jeg i den samme vogna. Kan det spille noen rolle? Så absolutt. Da kan jeg ennå håpe at han ikke hørte alt jeg rakk å si før jeg ganske bestemt ble kastet av på neste stasjon som til og med var Besserud. Besserud! Å, du satans anorakker og firkløvere!

Jeg hadde mot min vilje havnet på gamle tomter. Jeg var fanden i vold! Og det var Kong Olavs skyld. Uten ski var jeg også, for de ble med banen videre. Jeg sto der på barndommens perrong, spyttet i nevene og lente meg mot stavene. Livet var raust med konger, tilfeldigheter og stinkneser. Ozæna i det høye! Så gikk jeg hele veien ned til den stille og snødekte byen, kastet stavene i søppelkassa, min tid som skiløper var uansett forbi, låste meg inn i leiligheten i Skovveien, satte meg til rette på arbeidsværelset, dro et allerede falmet ark på plass i valsen og begynte å hamre løs på tastene. A! Ø! I! Hør! Jeg slår hull i papiret. Hver bokstav jeg skriver et hull. Her sitter jeg fremdeles. La meg for sikkerhets skyld gjøre oppmerksom på at enkelte gloser, bøyninger og obduksjoner i disse nedtegnelser kan virke støtende på noen. Jeg har sagt kuk i honboreen fra talerstolen i Universitetes aula. Det hørte i hvert fall de fleste som var til stede denne aftenen da årets avgangsstudenter fra medisinsk fakultet ble feiret. Jeg ble beryktet, enn si beundret, i visse akademiske og frimodige kretser, som om det skulle være noe å hige etter. Jeg higet etter den rake motsetning. Alt jeg ønsket var å gå ubemerket hen, noe jeg sjelden klarte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Din dudelsekk! Jeg kan slå kollbøtte og baklengs salto om jeg bare så mye som tenker på disse tildragelsene. Og jeg er en gammel mann, snart åtti er jeg. Jeg har til og med forsnakket meg da jeg holdt tale til bruden, og det i mitt eget bryllup. Det var bare så vidt jeg bevarte masken. Jeg ble reddet av min klosterlatin som jeg strør om meg når det røyner på og verden kommer for tett. Mitt vitnesbyrd var heller ikke å forakte. Jeg var tross alt den beste i mitt kull. Jeg var enn så lenge fredet og uangripelig. Du bristeferdige hymen! En jomfrus urin må være tynn og fin og lates med susen og dusen. Å, syng med! Sinkadus! Hvor tok jeg det fra? En gang til, dere! Vulnera puncta! Stikker man bare hardt nok kan alt brukes som våpen. Jeg har fornærmet de fleste, sjokkert mange og ødelagt dem jeg satte høyest. Og jeg har reddet og renvasket dem jeg foraktet. Jeg har ligget våken i natt etter natt og bedt til ham i himmelen som min mor i gode stunder kalte Åsynet da jeg bare var et barn på Besserud. Besserud! Men ingen har løftet sitt åsyn på meg, bortsett fra én. Det skulle min mor ha visst, der hun ligger død og begravet i fremmed jord med hodet opp ned og jeg skal heller ikke løfte et eneste åsyn på henne.

Ellers er jeg en forsiktig og dannet mann. Jeg vil ikke legge skjul på det. Det er alt det andre jeg har strevd med å legge skjul på, alt som er til overs i meg, og som jeg helst så foretatt innendørs og alene. Derfor har jeg heller ikke vært ute siden samtalen med Kong Olav. Mat får jeg brakt på terskelen, penger ut gjennom brevsprekken, varene inn av dørsprekken, så enkelt er det. Vann henter jeg i springen. Hopp sann! Brukte jeg uttrykket å forsnakke seg i sted? Jeg forsnakker meg aldri. Det som kommer over min tunge må komme der. Mine malplasserte ord er som brennesler i et bed med roser. Og ingen gartner i verden kan luke dem bort. Å, tornerompe! La meg ikke dvele ved disse viderverdigheter. De er for annenrangs å regne. Dessuten har jeg ikke lenge igjen å leve, kun en sommer og begynnelsen på en høst. Dagen er fastsatt. Middelet ligger klart i et lite rødt skrin på bunnen av gulvklokka rett bak meg: Fem black drops, ovale opiumspiller, meget effektive. Jeg har spart på dem siden min tid i muserommet på Rikshospitalet. Men ikke en dag før, ikke en dag før den fastsatte dag skal det skje!

Disiplin er vårt fag. Jeg kaller oss de kantete. Vi vil være myke og medgjørlige og er i stedet steile og tar ikke til fornuft, vel å merke de andres fornuft. Vi vil helst gå i fred, men påkaller oss uavlatelig oppmerksomhet. Vi sliper oss mot verden. Noen ganger sliper den seg mot oss. Vi og verden klarer uansett aldri å innlede et varig forhold. Vi kan danse en kveld. Så er det slutt. Vi er et for umake par. Vi holder oss helst i bakgrunnen. Men vi finnes der du minst venter det. Og en av oss sto frem, i all sin velde og storhet: Hans navn var Notto Fipp. Han var den galeste. Jeg var bare den nest galeste. Jeg var hans lege. Jeg møtte Notto Fipp, velsigne ham også, for første gang i august måned 1929. Han het opprinnelig Notto Senum og kom fra Evje i Setesdalen, fikk jeg senere vite. Dette klengenavnet, eller kunstnernavnet, som jeg heller liker å si, hadde han valgt på grunn av sitt bukkeskjegg som ikke akkurat var en pryd der det hang på den spisse kanten av ansiktet hans, bare noen lange, pistrete stubber, i høyden fire stykker, eller fippskjegg, som det også kalles, derav dette navnet, Notto Fipp, og slik ville han ha det, både skjegget og navnet.

Å, hvem er du som våger å irettesette Notto Fipps skjegg! Hans skjegg var en pryd, en pryd for oss alle! La gå! Var jeg ikke bare misunnelig, fordi jeg uten hell prøvde å tvinge frem et liknende skjegg selv? Jeg var endelig ferdig med medisinerstudiene, la meg i parentes bemerke at jeg ble den beste i mitt kull, ved Universitetet i Oslo. Det var med andre ord ikke lite som ble forventet av meg og bare jeg visste at ingen av disse forventningene kunne jeg innfri, noe jeg skal komme tilbake til. Enda en gang dudelsakk! Det er så mye jeg skal komme tilbake til og så lite å se frem til at jeg nesten mister av syne hvor jeg skal. Men akkurat da, denne strålende søndagen i august 1929, lot jeg alle slike tanker fare og jeg var altså på vei til min forlovede i Drammen, jeg og min gamle sjåfør, Alfred, i sin slitte, men fremdeles staselige uniform, med tilhørende lue, eller kaskett, kjørehansker, solbriller og det hele, og ikke minst skoene, en stor og en liten, ellers ble det kluss med pedalene, for han var nemlig låghalt. Alfred Melingen og Roadsteren, selve bilen, var det eneste jeg hadde arvet etter min far, bortsett fra en gulvklokke som fremdeles går knirkefritt. Solen holdt fest over landet og det var i det hele tatt litt av en dag, eller litt av ei tid, sorgløs og evig virket den som og lot den mer enn gjerne virke slik. Hadde jeg noen gang hatt det bedre? Neppe.