Les utdrag fra «Den samme elva»

Verdens første fluefiskeroman?

KAPITTEL 7

REIDAR

Nå som fisket virkelig begynte å likne noe, gikk det ikke mange dagene før jeg sluttet å reflektere over den spesielle bosituasjonen. Møkkakjelleren var antakelig så langt fra naturromantikk og idyll, så fjernt fra rent og vakkert som det var mulig å komme. Men jeg var i dalen for å fiske, ikke for å bo. Kjelleren til Reidar var bare et sted å sove, og nå sov jeg i hvert fall tilnærmet godt.

Det er grenser for hvor jævlig et helt mørkt rom og en sovesofa kan være, selv om den duftet svakt av kattepiss og gammel Brut fra den forrige leieboeren, en nyskilt, 55 år gammel revisor fra Trondheim som, ifølge Reidar, hadde søkt tilflukt i Skrapdalen i et fortvilet forsøk på å finne meningen med livet.

Hvordan han forvillet seg opp til Skrapbygda, skal være usagt, men han endte i hvert fall opp med å ligge på sofaen og drikke klar sprit fra hvit kanne. Da han etter et halvt år fant ut at sprit, Reidar og velursofa ikke var løsningen på noe som helst, pakket han kofferten og kjørte tilbake til Trondheim. Da Reidar hadde prøvd å kontakte ham i begynnelsen av desember angående noen ubestemmelige flekker på sofaen, kunne datteren fortelle at faren hadde sett lyset, sluttet å drikke og flyttet til Madagaskar for å opplyse de innfødte om Gud.

Jeg tror den eneste grunnen til at Reidar fortalte historien, var at han var stolt av at han hadde avstått fra å overføre kravet om nytt sofatrekk til datteren. Nå var det jeg som lå her. I et slags tilsvarende forsøk. Tanken om at det hvilte en forbannelse over kjelleren, hadde streifet meg mer enn én gang, men i motsetning til den nyfrelste revisoren hadde jeg jo en grunn for å være her. Jeg skulle fiske

ørret med flue.

En kveld tidlig i juni inviterte husverten meg opp i hovedhuset på et lite glass og en mannfolkprat. En demoraliserende nordavind feide gjennom dalen og satte en effektiv stopper for alt som minnet om insektliv og tørrfluefiske, så jeg hadde ikke så mye å tape på å takke ja. Det første jeg la merke til da jeg kom inn i stuen, var at han åpenbart hadde brukt samme interiørarkitekt der som nede på hybelen. Det andre var at tv-en sto så høyt på at vi måtte skrike til hverandre for å overdøve Ivar Dyrhaug. Det tredje var den åletrange, grønne, glinsende Umbro-shortsen Reidar hadde valgt å iføre seg for anledningen. På bordet sto ikke mindre en fire fulle termoser med kruttsterk kokekaffe. Den hvite plastkanna var trygt plassert under bordet. Reidar var godt forberedt. Det virket som det var lenge siden han hadde snakket med noen.

Reidar hadde bodd i Skrapdalen hele livet, bortsett fra det ene året han var i militæret, i arbeidstroppen på Steinkjersannan i Nord-Trøndelag. Et kranglete kne hadde torpedert

drømmen om et år som grensevakt i nord mot Sovjetunionen, og han måtte ta til takke med forefallende arbeid og kjøkkentjeneste i leiren.

«Det suverene med militæret, bortsett fra at vi kunne spise så mye kjøttpålegg og røkelaks vi ville i kantina, var samholdet mellom gutta og følelsen av å være en del av noe som var mye større og viktigere enn deg selv,» sa Reidar med høytidelig stemme.

Jeg nikket og stirret på hentehåret som var i ferd med å skli av hodet hans, mens han snakket videre om ting jeg strengt tatt ikke ville vite noe om. For tolv år siden hadde faren

dødd i en bisarr traktorulykke, og Reidar hadde tatt over den vanskjøttede gården. Selv om det hadde ligget i kortene helt siden han ble født, og selv om det var Reidar som hadde utført alt det tunge, fysiske arbeidet på gården etter at han ble fjorten, kom det brått på. Fra å stå på sidelinja og slenge dritt, var gården plutselig hans ansvar. Han hadde ikke hatt noen å skylde på lenger. Og det var visst ingen spøk å drive gård alene.

Reidar var forbausende åpen på det. Snakket rett fra det som var igjen av levra. Faren hadde visst vært «litt for glad i det sterke», og jeg var glad Reidar sparte meg for de aller mest intime

detaljene om hvordan det var å vokse opp på Skalle gård i Skrapdalen alene sammen med en tørst far. Enkelte ting er best å la ligge. Moren, som også var født og oppvokst i bygda, hadde stukket av med en omreisende støvsugerselger da Reidar var fem år. Noen år senere hadde hun slått seg ned i nabobygda, Belgen, med en trygdet inseminør, og Reidar hadde truffet henne «omtrent en gang i året» siden han var ti. Det var nesten to mil bort til Belgen, så det var lett å gi blanke i å dra dit. En åtte år eldre søster hadde flyktet til Trondheim da hun var fjorten. Hun hadde visst klart seg bra, så bra at hun hadde kuttet all kontakt med familien i Skrapdalen.

«Kvinnfolk er ikke til å stole på. Bare løgn og bedrag. Det er derfor jeg aldri kommer til å gifte meg,» konkluderte Reidar.

Han hadde aldri hatt noen kjerring, sa han, og hevdet det var et bevisst valg. «Det blir bare rot og tull med kvinnfolk og unger. Kan ikke leve med dem, kan ikke drepe dem,» sa Reidar og lo en skjærende, nasal liten latter mens han gikk ut på kjøkkenet og hentet rullingsmaskinen. Klokka begynte å bli mye. Utenfor så jeg himmelen gå fra blå til svart og deretter til blå igjen. Vårnettene ble kortere og kortere. Reidar pratet som en foss, og jeg bare satt der som en søppelbøtte og lot ham tømme seg. Omsider klarte jeg å styre samtalen inn på fiskerelaterte ting.

«Fisker du aldri i elva?» spurte jeg.

«Hvorfor faen skulle jeg det?» sa Reidar.

Han bannet mer og mer etter hvert som innholdet i den hvite plastdunken minket.

«Fordi det er gøy og utfordrende,» svarte jeg.

«Gidder ikke kaste bort tida mi på sånn tøys. Men jeg fiska mye før i tida. Før reguleringa.»

Reidar forklarte at han som guttunge hadde fisket døgnet rundt. Det var det eneste han drev med. Helt til han kom i stemmeskiftet. Da var det jamt slutt. Lek og fiske for moro skyld var for barn. Voksne drev med alvor og matauk. Og hvis målet var å fylle rakfiskbutten, var stangfiske i elva helt uegnet som metode. Da var det garn og oter i Skalletjønn oppe på snaufjellet som gjaldt.

Etter at de regulerte hele vassdraget og bygde demningene i Skrapsjøen og Furnesdammen midt på sekstitallet, var alle i bygda enige om at fisket i elva var ødelagt uansett. Dessuten var det å bruke tid på å fiske med stang i elva det samme som å si at man ga blanke i gården og familien, selve symbolet i bygda på at man var mer opptatt av ufruktbar lek enn å sørge for seg og sine. Det var fullstendig uaktuelt for alle voksne med et snev av samvittighet. Og i et samfunn med 219 aktive medlemmer er det ikke noe stas å bli stemplet som en unnasluntrer.

Det virket som om mannfolkene i bygda rett og slett ikke torde å fiske i elva av frykt for å bli uglesett. Det var iallfall min teori. Det falt meg ikke inn at de kanskje ikke hadde noe lyst til å fiske, at de ikke syntes det var så veldig moro å løpe rundt med stang i hånden. Reidar, for eksempel, ga jo opplagt fullstendig blanke i hva folk syntes om ham.

Gården hans var en ruin. Tomme ølkasser, skitten hvit plast fra tilårskomne høyballer, eternitt- og asbestplater, brungule Glavaflak, rustne gårdsredskaper og plankebiter lå og fløt rundt på eiendommen. Låven var ikke malt på førti år, samtlige ruter var knust og den så ut som den kunne klappe sammen når som helst. Det gamle våningshuset hadde klappet sammen for mange år siden, og ingen hadde tatt seg bryet med å fjerne restene. I storhetstiden hadde gården hatt en melkekvote på femten dyr, men Reidar solgte arvesølvet på slutten av åttitallet og satset på korn i stedet:

«Slipper å gjøre en dritt, veit du. Slipper å stå opp om morran. Mer tid til drekking og andre ukristelige aktiviteter. He-he.»

I tillegg til å være nasal og skjærende, var latteren påfallende feminin. Og hver gang han lo, klasket han seg på lårene. Reidar forklarte meg videre at de eneste voksne mannfolka som fisket i elva - så vidt han visste, da, han hadde ikke vært der nede på flere år - var snålinger, karer som hadde meldt seg ut, folk som ikke hadde noe å tape.

«Det er derfor folk i bygda ser litt rart på deg. Etter at Stutt-Jens tok reper’n har vi ikke hatt noen sånne her i bygda. Før du kom, da. He-he!»

Reidar dæljet håndflatene på lårene og lo den dypt irriterende skrullelatteren. Hentehåret danset på issen og den mystisk perfekte tanngarden kom til syne og forvirret meg ytterligere. Uten å vite det hadde jeg sklidd rett inn i den ledige stillingen som landsbyidiot. Kanskje jeg kunne dekke et behov i bygda? Gjøre litt nytte for meg for en gangs skyld? Så lenge ingen angrep meg fysisk, kunne jeg godt spille rollen somprügelknabe, en tomsing som folk kunne le av og hakke på for å føle seg litt bedre.

Utpå morgenkvisten reiste Reidar seg ustøtt fra den vinrøde stresslessen og dumpet ned i sofaen ved siden av meg. Det prikket lett i knehasene da han la armen rundt skulderen min og brølte meg inn i øret for å overdøve Dire Straits, som sang Walk of Life:

«Det er bra at kjelleren blir brukt. Men hva faen gjør du

her, egentlig?»

«Jeg fisker,» sa jeg og svelget.

«Ja, det har jeg fått med meg,» sa Reidar. «Men hva gjør du her egentlig? Har du stukket av fra noe?»

«Nei da. Jeg ville bare bo ved en elv en hel sesong. Jeg syns fluefiske er så vanvittig moro.»

«’Bo ved en elv en hel sesong?’» sa Reidar med lys, tilgjort tullestemme. «Hva faen er vitsen med det?»

«Jeg ville få med meg alt som skjer langs en ørretelv. Hele suppa. Før har det bare blitt korte turer. Dessuten ville jeg komme meg litt vekk. Få litt avstand til ting og bestemme meg for hva jeg skal gjøre med livet mitt.»

Jeg skjønte nøyaktig hvor teit det hørtes ut mens jeg sa det, men da var det for sent.

«’Hva jeg skal gjøre med livet mitt,’» hermet Reidar. «For noe piss. Du finner ikke noen svar her oppe. Bare se på revisoren! Hva er det med dere? Hvorfor gjør dere ting så jævlig vanskelig? Ikke ta det så forbanna seriøst! Livet er jo bare tull, uansett.»

Reidar sjanglet bort til kassettspilleren og satte på Still Got the Blues (For You) med Gary Moore.

«Men helvete heller, det er koselig å ha deg her. Og du kan sikkert fange en stor fisk hvis du står på. Det er bra med fisk i elva, selv om den var mye bedre før reguleringa.»

Selv om Reidar åpenbart gjorde alt han kunne for å legge godviljen til, var det helt uforståelig for ham at en voksen mann kunne være så opptatt av fisking. For ham var jeg bare en bortskjemt, bortkommen bygutt med altfor mange valgmuligheter. Og han var kanskje ikke så langt unna sannheten.

Var det så jævlig spennende om fisken nappet eller ikke? Om en ørret var fire hundre eller seks hundre gram?

For Reidar var det omtrent som om noen skulle ha flyttet fra Tynset til Gamlebyen for å kjøre rundt i byen i blåtrikk tolv timer om dagen, sju dager i uka i fire og en halv måned «for å få med seg alt». «Jeg har kjørt mye blåtrikk før, men det har bare blitt sånne enkeltturer. Nå vil jeg virkelig fordype meg i blåtrikkjøring.»

Jeg tror han syntes jeg var noe av det rareste han noen gang hadde truffet. Og det var greit nok. Han kom ganske høyt opp på snålinglista mi også. Og så lenge sånt er gjensidig, er det på en måte greit. Men seansen var ikke helt bortkastet. For rett før jeg med Titanic-aktig slagside stavret meg ned til den ventende teppeposen i kjelleren, fikk jeg svar på hvem den mystiske markfiskeren var:

«Å, du har møtt ’Skyggen’. Heter egentlig Emil. Han bor i ei lita hytta midt mellom her og Belgen. Gjør visst ikke annet enn å fiske. Kjerringa døde bare noen uker etter at de giftet seg. Jævla raring. Må være han du mener. Han har holdt på nedi der siden han var guttunge. En skikkelig einstøing.»

Reidar omtalte ham videre som «pling i bollen», men andre jeg snakket med dagen etter, for eksempel Per-Ivar bak postskranken på Samvirkelaget, hevdet at Emil bare spilte snål så han kunne fiske så mye han ville uten at noen forstyrret ham.