SKRIVESTUE: Tom Egeland hjemme i skrivestua si på Grorud. Bikkja er av typen mindre enn dvergpuddel. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SKRIVESTUE: Tom Egeland hjemme i skrivestua si på Grorud. Bikkja er av typen mindre enn dvergpuddel. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Les utdrag fra «Fedrenes løgner»

Tom Egelands ambisiøse romanprosjekt.

||| • Les intervju med Tom Egeland her.

Hver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

Les utdrag fra Tom Egelands «Fedrenes løgner» her.

----------------------

Tid, skrev oldefar en gang, er en lenke av øyeblikk.

For oldefar hadde tiden sluttet å eksistere for lenge siden. Helt fra den stormnatten han ble skylt i land som et stykke rekved på en stillehavsøy så øde at den ikke engang hadde et navn, ble oldefars fornemmelse av tid formet av alle de øyeblikkene han alltid skjøv foran seg, inn i skumringen, inn i solrenningen, inn i glemselen.

Farfars tilmålte tid tok slutt i løpet av de timene det tok ham å dø, forbrent og alene, i et myrdrag i en skog. For far var tid en ventende avgrunn av tåke, frost og is. Og for meg? Vel ... Jeg er ikke så flink med ord. Så jeg får gjøre oldefars bilde til mitt. For meg er tid summen av alle de øyeblikk, små og store, viktige og uvesentlige, som hekter seg sammen og lenker meg til tilværelsen.

*

«Massa Scott!»

Bridgetown, Barbados. For et høl. Varmt, klamt, trykkende. Fluer og faenskap. Helt for jævlig. Regntiden var rett rundt hjørnet. Pastor Samuel Knight, som skulle ha møtt meg på flyplassen, hadde sendt en tomsing i sitt sted, et kullsvart og tannløst rekel som sto i ankomsthallen og ropte og spyttet mens han viftet med et stort, hvitt ark med navnet mitt skrevet i lutende blokkbokstaver:

VICTOR SCOTT.

Jeg stanset foran ham og satte kofferten og reiseskrivemaskinen på gulvet. Massa Scott? Ærlig talt.

«Good morning,» sa jeg og rakte frem hånden, «call me Victor.»

«Yes Massa Scott!»

Litt av en skrue. Skinnmager. Hårløs. Kledd som et fugleskremsel. Møkkete hender, jord under neglene. Digre, blodskutte øyne fulle av puss og undring.

«Hvor er pastor Knight?»

«Massa, so sorry, pastoren er tilkalt nordover.»

Snøvlende ga han seg til å gjenfortelle en omstendelig og ubegripelig historie som innbefattet en dreneringsgrøft, et skabbete muldyr med dårlig gemytt og kraftige bakbein og noe om den siste olje til en døende stakkar oppe i Saint Lucy. Han var ikke helt lett å forstå. Feite lepper. Nesten ingen tenner. Tungen var altfor stor for munnen. Han siklet en del. I det hele tatt.

Livet er et skjebnespill. Du kan ikke kontrollere det. Noen ganger må du slippe taket og flyte med. Du kan ikke stikke ut kursen. Ikke alltid. Noen ganger må du drive dit omstendighetene fører deg. Som hit. Til den uutholdelige heten i ankomsthallen på flyplassen i Bridgetown. Tjue år etter at far forsvant, hadde noen av tingene hans kommet til rette. Her. På Barbados. Det var ikke til å tro.

«Mitt navn,» sa tomsingen og trippet utålmodig, "er Anthony."

*

Ok. Jeg skal si det som det er. Jeg hadde ikke peiling på hva hun het. Ikke at det betydde all verden. Men likevel. Jeg tror hun het Kristin. Men jeg er ikke sikker. Søt skreppe. Sexy. Pen på en rufsete måte. Langt hår. Trange jeans. Små pupper. Men prima rumpe. Virkelig! Hun må ha vært rundt tjue. Jævla fin. Det skal hun ha. Nok om det. Jeg var stein. Det skal jeg ærlig innrømme. Fullstendig, komplett, sanseløst stein. Det var for fire dager siden. Hjemme i Oslo. Fire dager før Bridgetown, Barbados. Jeg husker ikke all verden. Men jeg husker at jeg kom i prat med henne på Club 7. Viseaften. Protestviser. Finn Kalvik. Lars Klevstrand. Lillebjørn Nilsen. Selv hadde jeg mest lyst til å gå på konsert med Junipher Greene, men Axel ville absolutt på Club 7. Og det var der jeg traff henne. Var det Kristin hun het? Etter en stund dro vi hjem til meg. Bare hun og jeg. Du vet. Hjem til den latterlig store leiligheten min i Cort Adelers gate. Enda en slik natt, med rødvin og rev, Led Zeppelin og en jente som kanskje heter Kristin. Og så skjer det, midt på natten, det som skal sende deg ut på en veritabel jordomseiling i en slags dåraktig søken etter SANNHETEN, den med stor S, den som skal sette alt på plass: Midt på natten ringer telefonen.

Skal du ta den eller? spurte Kristin.

Jeg så fra de tomme rødvinsflaskene og sneipene i askebegeret og bort på den svarte, masende klumpen av bakelitt. Helvete heller. Jeg lot meg nødig dirigere av ulyder. Jeg var min egen herre, jeg var vel tilfreds med alt, og mine tretti år er ingen alder. Livet var komfortabelt. Jeg sov lenge om morgenen. Jeg hadde anlagt bart og latt håret gro. Langt ned på skuldrene. Jeg var fri og frank. Nina hadde flyttet fra meg for et halvår siden. Ikke det at jeg savnet henne. Ikke et sekund. Etter fem år pakket hun tingene sine og dro. Eller var det seks? Hun dro. Helt uten videre. Kjipt. Takk for alt, bye, bye, baby, baby goodbye, og borte var hun. Bare tannbørsten sto igjen. I den blå plastkoppen på speilhyllen på badet. Busten var temmelig slitt. Jeg har ikke hatt hjerte til å fjerne den.

Til slutt var det Kristin som tok telefonen. Hallooo? sang hun. Lyttet. Yes, mumlet hun og rakte meg telefonen.

Stemmen i røret var fjern og rumlende:

Mister Victor Scott?

Yes?

Jeg forstår det slik at du er den Victor Scott hvis far Carl Christian Scott ble borte i isen øst av Grønland i 1950?

Tiden stanset. Hjertet mitt. Kloden. Alt! Brått og brutalt. Pusten min trevlet seg opp. I hasjrusens milde begeistring fikk jeg det for meg at far var kommet til rette. Yes, ropte jeg, Carl Christian Scott er min far!

Mitt navn er Samuel Knight —

Hva vet du om far?

— og jeg er pastor i The Church of St. Mary the Immaculate Mother of Our Redeemer på Barbados.

Jeg rettet meg opp i sofaen. The Church of what? Hodet til Kristin — eller hva hun het — skled nedover brystkassen min og endte opp i fanget mitt. Hun så opp på meg med et frekt flir mens pastor Knight fortalte. For en ukes tid siden var en lokal fisker, Joshua Sergeant, en av pastorens gode hyrder, ute i Atlanteren øst av Bridgetown. En lettskyet dag med flatt hav og spak bris fra øst. Da Joshua fikk øye på noe som fløt i bølgene, trodde han først det var en død delfin eller blue marlin. Men da han kom nærmere, så han at det var en gammeldags ferskvannsdunk. Han kjørte båten borttil og fisket den opp. Låseanordningen satt fast. Da han ristet på dunken, hørte han at det lå noe inni. Han slengte dunken akter i båten. Etter en mislykket dag på sjøen tok han dunken med seg tilbake på land. Han åpnet den samme kveld, ute i redskapsboden. Deretter gjorde han det som enhver god kristen i jomfru Marias hjord ville ha gjort: Han overlot mysteriet i hendene til Herren og hans jordiske stedfortreder, pastor Knight.

 
*

Anthony slepte kofferten og reiseskrivemaskinen min ut i en militærfarget Jeep som sto parkert skrått over fortauet utenfor ankomsthallen. Som et statskupp i miniatyr.

«Hvor skal vi?»

«To paradise,»  snøvlet Anthony.

Paradiset, du.  

Jeepen — en amerikansk Willis — så ut som den med et nødskrik hadde overlevd Koreakrigen, Vietnamkrigen og jakten på Ho Chi Minh. Uten tak, dører og vegger. Og skilter. Glasset i frontruten manglet. Bare vindusrammen sto igjen. Jeg så etter et bilbelte eller i det minste en stropp eller et håndtak.

«Klar, Massa?»

«Jeg vet ikke riktig —»

Med en skrutrekker i tenningen startet han motoren.