Les utdrag fra Hanne Ørstaviks nye roman

«Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux».

Foto: Håkon Eikesdal
Foto: Håkon EikesdalVis mer

Les intervju med Hanne Ørstavik om den nye boka her.

VIL DU MØTE MEG
Det var sånn det begynte, Johannes og meg, oss to. Eller det begynte med at jeg leste en artikkel han hadde skrevet, i et tidsskrift, han er kunsthistoriker og jeg har jo visst hvem han var, han skriver ikke kritikk men mer teoretiske ting om estetikk og kunstsosiologi som jeg ikke hadde lest noe av, men så kom jeg over denne artikkelen, og den gjorde meg så glad, den var ikke bare godt tenkt, men den holdt tankene så klart fram med ordene, som hadde han ordene i hånda, eller at ordene var hånd, var ham, så sterkt til stede. Jeg hadde sett på det lille bildet av ham, bylinefotoet ved siden av navnet, og han så så varm ut, syntes jeg, så god og glad med det bustete mørke håret som sto ut og jeg hadde fått lyst til å ta kontakt, hadde tenkt det med en gang. Lagt det bort, men så tenkt det igjen, dagen etter, og dagen etter der igjen. Og så hadde jeg til slutt gjort det, funnet nummeret hans på nettet, sendt av gårde en melding, saklig, med fullt navn, både på meg selv og ham, og sagt takk for artikkelen og hva jeg hadde likt så godt ved den. Ikke noe mer, ingen forslag til noe annet, ingen hint. Men jeg hadde tatt kontakt, sagt Her er jeg, der er du, jeg ser deg. Dagen etter hadde han sendt et kort svar med Takk, hyggelig. Ikke noe mer. Javel, hadde jeg tenkt, det var det. Og tenkt at så hadde jeg i hvert fall forsøkt, og at det var verdt noe, samme hva.

Og så, en uke etter, søndag kveld i syvtiden, kom den andre meldingen. Den jeg hadde villet ha hele tiden. Det korte, åpne: Møte meg.

Jeg hadde svart: Ja.

Og så brant det meldinger fram og tilbake mellom oss og jeg hoppet i dusjen og kjente blodet dunke i halsen, barberte leggene og ved kjønnet, så var det deo og sminke og parfyme og klærne, jeg husker ikke hvilke, bare hoppet i noe og så ned alle trappene og ut på gata, under de store trærne mot bussen gikk jeg, og kjente meg svak i anklene, og så tindrende skinnende blank og lys. Jeg var kommet nesten helt ut på veien der bussen går før det ble tydelig for meg det han skrev i meldingene som bare fortsatte: Jeg kan komme dit du er, sto det, jeg er mobil. Men jeg kommer til deg, hadde jeg skrevet, for jeg har en datter hjemme. Ja, kommer du til Vestlandet, skrev han, og jeg hadde svart ja, trodde han tullet, mente å vite hvor gata hans var, den adressen jeg hadde sett, da jeg søkte etter nummeret på nettet, et sted på den andre siden av byen, var det ikke, og jeg visste hvilken buss jeg skulle ta, og hvilket stoppested som lå nærmest når jeg skulle av. Men så så jeg endelig hva det var han skrev. Han var ikke i den samme byen. Han bodde på den andre siden av landet. BerRRgenm sto det til slutt. Bergen. Han hadde sagt det til meg på forskjellige måter i flere meldinger. Men jeg hadde ikke sett det. Jeg hadde trodd alt var sånn jeg selv tenkte det og så det for meg. Men så var virkeligheten en annen. Han var ikke der. Han var langt borte. Jeg snudde, og gikk hjem igjen.

Og så ordner jeg med mamma, spør om hun kan være hos Sofi for Sofi kan ikke være alene selv om hun er seksten, eller det er ikke sånn vi har gjort det fram til nå, men mamma stiller opp, sier Ha det fint, gode du, bare dra:

KAN JEG KOMME PÅ LØRDAG skriver jeg, i en melding onsdag morgen, tre dager senere. Først svarer han nølende: Tør du det da, komme sånn ens ærend. Det svarer jeg ikke på, lar ham gå litt med forbeholdet sitt. To timer senere: Kom! Kom lørdag og bli så lenge du vil!

Før flyet skal ta av lørdag morgen er jeg så lett, jeg tar en avis i stativet, åpner den som var jeg en annen, en som gjør sånt, som tar en avis og åpner, det er sånn jeg er nå, der, en annen, og det gjør ikke noe, at jeg er usammenhengende oppstykket glad. Sveiper over sidene, og plutselig ser jeg et kort intervju med meg selv, noen få spørsmål, det er flere som har svart, jeg hadde glemt det, det var på telefonen ute på gata forleden mens jeg var på vei hjem. Jeg hadde ikke bedt om sitatsjekk, tvert imot, vil helst slippe, vil bare at sånne uttalelser forsvinner, vil ikke bli minnet på dem igjen, tenke på meg selv utenfra sånn. Slippe. Og nå sto jeg her og bladde i denne avisen som jeg ellers aldri ser i og der, det lille bildet av meg og det jeg sa, og det var helt forferdelig. Sånn det framsto, hørtes det ut som om jeg sammenlignet meg selv med Louise Bourgeois. Hun og jeg. Vi. Sånn så det ut. Sånn var det, i avisen. Hvem trodde jeg at jeg var. Og her skulle jeg av gårde til denne mannen, slenge meg frampå sånn, tro at det bare var å komme og ta. Komme og få. At det bare var å komme.

Det var som å bli slått med flat hånd over kinnene. Jeg begynte å svette, jeg ville gjemme meg, ikke synes, ikke reise noe sted. Og jeg som hadde vært så glad. Og så var det bare sveipet bort. Jeg som hadde kjent meg helt fillete lykkelig.

Flyturen? Husker ikke. Da jeg kommer fram, har jeg sittet i femti minutter med ansiktet mitt som jeg bare vil ta av, slippe. Og nå skal jeg møte ham, og jeg ville være vakker, jeg ville stråle mot ham, skinne. Det er det jeg har drømt om, sett for meg. Som i en film, komme mot ham, blende. Men så er ansiktet ødelagt. Det er sånn det kjennes. Det er som jeg går mellom, mellom to som er meg, der jeg reiser meg og går fram mot utgangen i flyet, det er hun som har gledet seg hele natten nesten for sterkt nesten gjennom søvnen, gjort søvnen tynn, og hun som er ødelagt og stygg. Jeg går mellom dem, usynlig mellom fram gjennom korridorene ved siden av de andre reisende, og jeg kommer til slutt ut i hallen med bagasjebåndene, den lille flyplassen og jeg ser ham på den andre siden av rommet, han står med en haug aviser over armen, det store håret, den svarte genseren, en fjellgrønn vindjakke, står der og ser på meg og jeg går mot ham med bagen og så er jeg framme ved ham og han tar meg inn mot seg og holder meg og holder. Vi sier ikke noe. Jeg slipper bagen på gulvet så jeg kan holde rundt ham jeg òg, med begge hender, klemme meg inn mot det svarte og jeg hører lyden av hjertet hans, kjenner det gjennom genseren, hvordan det slår og slår.