Les utdrag fra Helene Uris nye roman

«Rydde ut».

DENNE GANGEN ER DET PERSONLIG: Helene Uri har skrevet om universitetsmiljøet og hevngjerrige «kjerringer». Nå vender hun pennen mot seg selv, og sin egen slekt. Foto: Jacques Hvistendal / DAGBLADET
DENNE GANGEN ER DET PERSONLIG: Helene Uri har skrevet om universitetsmiljøet og hevngjerrige «kjerringer». Nå vender hun pennen mot seg selv, og sin egen slekt. Foto: Jacques Hvistendal / DAGBLADETVis mer

Les intervju med Helene Uri her.

Når jeg sitter og tenker på farmor, skriver om henne, kommer minnene til meg. Møblene, lampen med blondeskjerm. Stemmen. Velkomsthilsenen hennes. Jeg husker lukten i leiligheten på Notodden. Døren inn til soveværelset hennes var alltid lukket, og der inne var det isende kaldt. Sengen var en smal empireseng i mahogni. Antagelig var den en gang én av to like senger. Farmor mente at det var det kalde soverommet, sammen med honningen og nypeekstrakten hun spiste hver dag, som gjorde at hun var så sprek. Og sprek var hun, uansett om det skyldtes kulde, honning eller nyper; hun bodde hjemme og stelte seg selv til hun døde, over åtteognitti år gammel. Da hun var godt over nitti, fortalte hun pappa at hun og venninnen fru Berg av og til tok seg en tur på gamlehjemmet «for å steke vafler til de gamle». Jeg søker navnet hennes uten særlig håp om å finne noe. Men på nettet dukker det opp et bilde av henne, fra Notoddens lokalavis, Telen. Bildet er tatt seksogførti år før hun døde, og hun er ikke mange år eldre enn jeg er nå. Jeg legger pekefingeren min på hodet hennes og smiler tilbake til henne på skjermen. For meg ser hun ut som om hun alltid har gjort: en gammel dame. Søt, beskjeden, litt duknakket. Under bildet står det: «Det var i 1950 ikke helt vanlig at kvinner slapp til i mannsdominerte yrker. Astrid Nilsen var i så måte først ute ved Tinfos Jernverks laboratorium. Hennes nøyaktighet ved analyse av elementene i ferrosilisium var høyt verdsatt av bedriftsledelsen.» Det står også at farmor, «enken etter overingeniør Nilsen», var den første kvinnen som tok eksamen ved Kristiania tekniske skole. Og mens jeg leser teksten en gang til, tykk i halsen, beveget av det uventede fotografiet, kommer jeg på at farmor fortalte om at hun stadig hadde lært opp nyansatte, unge mannlige ingeniører, som straks de var ferdig utlært, fikk høyere stillinger og lønn enn henne. Hun fortalte det som om det var et ubehagelig, men naturgitt fenomen.

Jeg husker middagene hun pleide å servere oss når vi var på besøk, trauste, norske middager, frikassé eller fårikål. Jeg husker spisestuemøblementet hennes, i lyst tre, med utskjæringer i form av små fruktfat. Det var laget i Hardanger, i Ålvik, der Astrid og Nicolai bodde en periode da pappa var liten. Jeg husker flere og flere av historiene hennes. Men jeg har ikke hørt dem så mange ganger som jeg har hørt mammas, så jeg har problemer med detaljene og sammenhengene, og hvilke personer de handler om, på hvilken måte de er i slekt med henne, med pappa, med meg.

En gang fikk jeg noen tynne maskinskrevne ark av henne, avskrift av en artikkel som stod på trykk i Grimstad-Posten fredag 27. oktober 1916. Den handler om Jacob degn, født i 1765, en «legemssterk og aandsfrisk mand» — og min tipptippoldefar. I sitt tredje ekteskap fikk han datteren Jacobine Kristine Molland, født i det ibsenske år 1828. Hun var farmors mormor, mor til Marie Tønnevold som giftet seg med sin Abraham. Artikkelen avsluttes slik: «De allerfleste av slægtens mænd og kvinder har vist sig baade evnerike og virkelystne, enkelte endog i fremtrædende grad. Det bør derfor siges at Jacob degns ætlinger i sin livsførsel har hædret deres begavede stamfaders minde.» Farmor leste dette, over kaffebordet for mamma, pappa og meg, med sin spinkle stemme, ledsaget av litt fnising, jeg hører ennå skarringen hennes i ordene evnerike, virkelystne, fremtrædende. Inne i mappen der jeg siden har oppbevart de skrøpelige papirene, ligger et ark der det med en atskillig mer barnslig utgave av min egen skrift er tegnet begynnelsen på et rudimentært familietre. Pappas navn står nederst, så to streker opp til navnene på foreldrene hans, Astrid og Nicolai. På Astrids side er det fylt ut navn opp til tippoldemor, mens på farfars side går det ingen streker, der står det bare hans eget navn: Nicolai Nilsen.
(...)

Når jeg nå forsøker å rekonstruere farmors barndom og ungdom og ekteskap for å finne ut mer om farfar, oppdager jeg at jeg tross alt vet en del. Men det er bare en liten brøkdel av hva jeg vet om mammas side, både om mormors og morfars slekt.

Moren min elsker å snakke om slekten sin. Hun gjør det ofte og med en selvfølgelighet som viser at hun tar det for gitt at dette er noe jeg ønsker å høre om, noe jeg vil vite, noe jeg burde kunne. Aller mest forteller mamma om sin mor, og jeg lurer på om det ikke ofte er sånn, at mødre snakker mer om sin barndom, sine familier, sin slekt enn det fedre gjør, sånn at de sterkeste verbale overføringene hele tiden er fra mor til datter til datter igjen. Sånn er det iallfall i mitt tilfelle. Jeg ser det når jeg nå etter tur søker i folketellingene etter alle mine fire besteforeldre. Jeg kan navnet til samtlige av mormors søsken, selv om de var mange. Min mormor Herborg, født i 1891, hadde syv søsken. Jeg ramser dem opp, ikke fordi de har noen betydning for historien, men fordi navnene deres sitter ytterst på tungen, de triller bare ut, som en barneregle man aldri husker at man har lært, men likevel kan: Aslaug, Marit, Gudbrand, Ole, Jorunn, Arnhild og Herdis. Og alle disse navnene har i min bevissthet epitetet tante eller onkel uløselig knyttet til seg — mammas betegnelse. Og når jeg tenker meg om, vet jeg godt hva morfars søsken heter. Jeg kjente igjen nesten alle navnene på farmors søsken da jeg så dem, men jeg ville nok ikke ha kommet på dem av meg selv. Av folketellingen skjønner jeg at farfar har fire brødre og en søster, og dessuten flere halvsøsken som må være fra morens første ekteskap: Johanna med etternavnet Kvalsvig er bare født et par år før Nicolai. Nicolai er den eldste av barna som Ole er far til, og småsøsknene heter Astrup, Trygve, Thora, Olaf og Henry. Mine grandonkler og min grandtante. Jeg sier navnene halvhøyt. Det hjelper ikke. De lyder fremmed, som romanpersoners navn gjør på de første sidene.