Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Les utdrag fra Henrik Langelands nye roman

«Hauk og due».

SOMMERBOKA: Forfatter Henrik Helliesen Langeland fotografert i Eckersbergs gate, hvor handlingen i hans nye bok finner sted. Foto: Thomas Haugesveen / Dagbladet
SOMMERBOKA: Forfatter Henrik Helliesen Langeland fotografert i Eckersbergs gate, hvor handlingen i hans nye bok finner sted. Foto: Thomas Haugesveen / Dagbladet Vis mer

Les intervju med Henrik Langeland her.

Er det du som er Lars?
Han snudde seg mot jenta bak seg i dokøen. Hun var en klar syver. Kanskje åtter, på en god dag.     
Vanskelig å nekte for, svarte han.     
Marius har fortalt meg om deg.     
Jaså? Siden du smiler så pent, antar jeg at det må ha vært noe hyggelig.     
Han advarte meg faktisk.     
Mot meg?     
M-hm. Hun la pekefingeren mot brystet hans og strøk den langsomt nedover skjorten. Dyprød negl, velpleid. Uvilkårlig strammet han magemusklene slik at fingertuppen gled ned mot navlen som over fartsdumper.     
Hei, nå har?u sitti der så lenge at tarmene snart tyter ut av ræva på deg! ropte førstemann i køen og dundret i døren.  
Kjeften! ble det ropt tilbake.     
Lars støtte albuen mot veggen og lot ølflasken dingle løst i hånden. Lente seg inn mot henne. Anaïs Anaïs. Ikke hans favoritt, men til å leve med for en natt eller to.     
Kan man spørre hva han spesifikt advarte deg mot?     
Absolutt. Men det betyr ikke at "man" får svar.    
Stemmen hennes, naturlig hes. Mye leppebevegelser. Han forholdt seg taus. Visste godt at det virket.    
En av de andre i køen, en datakompis av denne Vidar-fyren som han så vidt hadde hilst på, tok frem en bunt pent sammenbrettet dopapir fra innerlommen og prikket førstemann på skulderen.     
Kanskje han er gått tom?     
Hæ? Du kødder med meg! Har du med eget dasspapir?     
Har du noe problem med det? Jeg gidder ikke bruke kaffefiltre eller motorblader til å tørke meg i ræva på fest.     
Får du mye fitte på det, eller? ville en annen vite. Eller er det Ecco-tøflene dine som gjør susen?     
Man driter bare ikke på party, påpekte en tredje. Når det er lang dasskø og damer bak deg, så setter du deg lissom ikke til med en Donald-pocket ...     
Så du studerer juss? Hun blunket.     
Dét fortalte han altså.     
Faktisk ikke. Kjæresten min går også på tredje avdeling. Fingeren hennes stanset et øyeblikk. Hun slo blikket ned. Eller eksen min. Pause. Så et nytt smygende smil: Du er cabaretsjef også, er du ikke?     
Stemmer. Men hvordan kjenner han meg?     
Det er ikke så farlig.     
Jo, kom igjen. Hva heter han?     
Han søkte som skuespiller. Kom til siste runde.     
Synd, sa Lars. Særlig akkurat i år.     
Hun tittet skrått opp på ham. Hvorfor det?     
Fordi vi lager den absolutt feteste jussrevyen i Cabaret Intimes 42-årige historie.     
Ha! Objektivt sett?     
Objektivt sett. Og hva gjør du, sånn ellers?     
Ved siden av første avdeling, mener du?     
Jeg er meningsløs.     
Tar kunsthistorie. Grunnfag, et sånt kveldsopplegg.    
Spennende. Har dere kommet dere forbi syttenhundretallet ennå? Objektivt sett?     
Veldig morsomt. Hun presset fingeren mellom de midterste rectus abdominus-musklene hans og spurte, brått:     
Er det sant at du kom inn på Teaterhøyskolen, men takket nei?     
Det burde ikke du vite noe om.     
Men er det sant?     
Ja.     
Og at du hadde bestemt deg for å avslå plassen på forhånd?     
Han bekreftet med et glimt i øyenkroken.     
Hvorfor i all verden gjorde du det? Er det ikke mange hundre som søker hvert år og bare åtte eller noe sånt som tas opp?     
Lars tok seg tid med å tømme ølflasken, før han sa: Hva trodde du egentlig advokatyrket handlet om?     
Hun knipset ham lett mot magen til svar.     
Så, hva er egentlig historien med deg og Marius? spurte hun. Dere er barndomsvenner, ikke sant?     
Lars så bare på henne.     
Hvorfor søkte du ikke selv? sa han i stedet.     
På Teaterhøyskolen?     
Nei, som skuespiller til Cabaret Intime. Du hadde passet perfekt.     
Jeg? Hun rødmet. Jeg vurderte det faktisk, men jeg ...     
Vet du hva? Den køen her går altfor tregt. Lars satte flasken fra seg på kanten av brystningspanelet. La oss heller stikke ned på gaten. Han vinklet håndleddet slik at mansjetten gled vekk fra armbåndsuret. Klokken er over halv tre og selv om det teknisk sett ikke lenger er julaften, kan det umulig være en en levende kjeft der ute nå. Du kan gjemme deg i buskene langs gjerdet til villaen på motsatt side. Jeg lover å ikke titte.     
Nice try, kjekken. Raskt strøk hun fingertuppen hele veien opp til haken hans. Det raspet i skjeggstubbene, og det slo ham som helt riktig. Hun strakte seg opp mot ham. Senere kanskje, hvisket hun og forsvant innover i leiligheten. Selv gikk han motsatt vei, ut gjennom entreen. Hun hadde ikke sagt hva hun het. Ikke at han nødvendigvis ville ha husket det heller. Eller at det spilte noen rolle, han hadde holdt nok blikk i kveld til å vite at det var fire eller fem han lett kunne ta med seg hjem hvis han følte for det. Overleppen avslørte dem alltid, måten den gled opp over tannkjøttet på når de smilte til ham. Parketten i entreen var full av vanndammer fra støvelsnø, et par telemarkski stod lent mot en loppiskommode med integrert speil. Han lot saueskinnsjakken henge og tok trappene i doble klyv, med hånden kontrollerende langs rekkverket, han var for full til å ta unødige sjanser. Så langt hadde alt gått overraskende bra, Marius virket jo helt som før i tiden. Eckersbergs gate lå øde og forlatt. Nedsnødde biler og brøytekanter i begge retninger, bare bassdunkene og stemmesurret fra den øverste balkongen forstyrret julestillheten. Han pisset rett ut på snøen foran inngangen. Nøt hvordan kulden straks slo gjennom blådressen, slipsknuten hadde han for lengst løsnet nok til at det så akkurat passe skjødesløst ut. For noen dager siden, da han hadde spilt av meldingen til Marius på telefonsvareren, hadde han vært fast bestemt på å la det ligge. Syv års taushet og så bare sånn plutselig, en invitasjon. Særlig påfunnet med å ta med seg de presangene han hadde fått og ikke trengte, fremstod nærmest som en fleip. Først i forgårs hadde han ombestemt seg. Det var egentlig på høy tid. Han het ikke Meltzer for ingenting, og en fest var like god anledning som noen. Ytterdøren var gått i smekk og han måtte presse iherdig på den øverste ringeklokken før noen gadd å åpne. Uten å hefte seg ved kobberstikkene på veggene og juletreet i kroken under trappeløpet, strente han gjennom vestibylen og fortsatte opp trappene til fjerde etasje. Han sjekket sveisen i kommodespeilet og myste til seg selv. Han var i støtet. Dette gikk over all forventning. Han skjøv skulderbladene bakover og skrittet inn i leiligheten igjen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media