En bit av reisen: Dette utdraget forteller om et møte som vil vise seg å bety mye for Sune, hovedpersonen i «Natten drømmer om dagen». Foto: Lars Myhren Holand / Dagbladet
En bit av reisen: Dette utdraget forteller om et møte som vil vise seg å bety mye for Sune, hovedpersonen i «Natten drømmer om dagen». Foto: Lars Myhren Holand / DagbladetVis mer

Les utdrag fra Ingvar Ambjørnsens nye roman

«Natten drømmer om dagen»

Les intervju med Ingvar Ambjørnsen her.

Det begynner å regne skikkelig nå, og jeg føler meg som et sort, vandrende telt, en spøkelseskladd, der jeg svever inn over tyttebærlyngen; her er ikke et bær, og jeg ser spor av folk over alt, i mosen og i myrpyttene. Det er noe som ikke stemmer, noe vrangt og vanskelig som slår inn. Det er altfor tidlig på dagen til å knekke de to hyttene ute på neset der fremme, men jeg merker det jo, at jeg kommer til å gjøre det likevel; sulten og frossen som jeg er, jeg blir sint av å være sulten, forbanna blir jeg, og fryktesløs og uansvarlig også. Og man blir tatt med hånden i kakeboksen? Her oppe?

Ikke annet enn en vettskremt hytteeier, og Sune gjennom skogen så skyggene flagrer.

Og ute på det smale neset ligger de to nesten nye ferdighyttene bare noen meter fra hverandre; her er det nære venner eller familie, ikke et menneske, regnet strømmer ned, jeg gir faen i å lete etter nøkkelen, men bryter meg likevel pent inn; det er ikke meningen at dette skal ligge så godt i øyet, ikke så lenge Sune bor i slottet på den andre siden av vannet, høyt oppe under Svartfjell.

Jeg flår av meg regnfrakken, som jeg først nå ser er en gammel NSB-frakk, legger den rett på gulvet, og står ved vinduet og ser hvordan vinden kaster regnet i slynger utover vannflaten. Tenker på en gammel mann som går med såkornet.

Ut hit fører bare en sti, og den løper til og med over ei flytebrygge; jeg befinner meg altså på ei øy. Og det gir som alltid en god følelse. Jeg trives på øyer. Selv på en dilettant som denne.

Jeg forstår ikke hvor denne følelsen av uro kommer fra. Her er ingen.

Finner en kjeller med poteter og kål, og kokt skinke på boks, nedlagte ferskener og ananas. Og en gammel Bergan i et skap på et av soverommene, jeg fyller den. Men ikke annet tøy enn et par tykke flanellsskjorter; jeg trekker dem på meg, den ene utenpå den andre. Sprit er her ikke, men et stativ med vin, jeg pakker ned to røde, som er det jeg gidder å slepe rundt vannet.

Så tar jeg for meg skapene på kjøkkenet og i stua. Te og kaffe. Sukker; det trenger jeg ikke, men salt. Å, vidunderlige salt!

Jeg tenker som en gammel Sioux nå. Jeg legger bare ned en bøffel.

Den andre hytta skal få være i fred så lenge. Den skal få stå her og beite, tenker Sune, og pakker ned kakao, posesupper og gryteretter fra Toro.

Alt jeg kan bære.

Jeg er så sulten, og her er mer enn jeg kan bære med meg på en tur. Lys lapskaus på boks. Trøndersodd. Klokken er over fire.

Kommer det noen hit nå? I dette været? Jeg kan vel spise her før jeg går? Kaldt fra boks? Jeg er vant til det.

Nei. Ingen kommer, og her er ingen fra før heller.

Men mørket faller snart, og jeg er den her oppe som er ny i terrenget. Da må jeg oppføre meg som ham.

Jeg finner ei snadde og en boks blå Navy Cut. Karver de seige flakene, og stopper pipa. Fyrer opp med store peisstikker. Den biter godt på tungen, den blå Navyen. Jeg står ved vinduet på kjøkkenet og ser ut over vannet, og kjenner hvordan piperøyken setter en midlertidig stopper for sulten.

Helt innerst i vika, noen skritt ut i sivet, står ei elgku og glor rett ut i ingenting.

Det er bra, tenker jeg. At det bare var deg.

Brått farer dyret sammen og kaster seg rundt, i løpet av noen sekunder har skogen slukt det. Sporene i vannet er borte med det samme.

Så var det likevel ikke bare deg, tenker jeg.

Jeg vender tilbake til hytta jeg kom fra. Sover en times tid på en seng strippet for sengetøy. Bare en naken madrass, men jeg synker langt inn i himmelen og blir borte.

Idet skumringen faller, renner en skittengul glød ut av det blygrå skylaget; det holder brått opp å regne, trærne står og skjelver i et vindløst vakuum, og langt, langt borte begynner Tor å denge løs med hammeren på himmelens gongonger; jeg står ved vinduet og spiser den oppvarmede trøndersodden rett fra kjelen, mens jeg kjenner på dette som jeg ikke kan forklare, denne uroen som har kommet over meg i løpet av de siste timene, selv nå etter søvnen, den er ikke normal, det er ikke slik jeg er, ikke når jeg er i skogen. Det kan være været, tenker jeg, det er aldeles elektrisk over alt, på underarmene reiser hårene seg, og jeg står og ser ned på det vesle vannet som blir mørkere og mørkere, som sortner foran øynene mine; det er som om bunnen har falt ut av det, og ned gjennom himmelen i en fremmed verden; og så er det som om vinden strømmer opp gjennom det samme hullet og tar til å rive og slite i sivet og i buskene langs bredden, mens skogen ellers står urørlig og mektig, avventende, et lyn slipper en gylden kule ned på vannflaten, og i det samme smeller det så jeg slipper både skje og kjele, jeg blir aldeles lammet av sjokket, og halvt døv stående og lytte til regnet som nå hamrer mot hyttetaket; mens vannet velter som en foss ut over takrennene og ned på verandaen, en våt gardin der lyset fra et flettverk av lyn trenger igjennom som et blågult neonshow, mens himmelens kanoner dundrer løs.

Jeg har ikke sett et vær som dette før, rettere sagt — jeg har ikke vært midt inne i det. Og når jeg bare får samlet meg, får tørket opp det verste suppesølet, setter jeg meg i gyngestolen ved peisen og ser og ser på dette fantastiske skuespillet, den eneste gjesten i salen. Ruller ikke sigaretter og jeg lar pipa ligge der den ligger. Det er så mektig, Så overveldende. Så veldig sjeldent.

Da hører jeg noe skrape mot hytteveggen på den andre siden, der kjøkkenet og soverommene befinner seg. Jeg har ikke annet lys på enn to stearinlys, de dreper jeg raskt. På peisen gløder det. Jeg sitter helt stille og lytter, men rolig, jeg vet hva dette er, jeg har opplevd å få både elg og rådyr helt inn til hytteveggen når været har vært voldsomt, da hender det de står og trykker i den smale stripen mellom takrennen og veggen, skraper med geviret mot bordene, eller med hovene mot fliser eller treverk. Jeg tipper på rådyr, kanskje hjort, det er så bratt og trangt her oppe, og jeg sitter helt stille for å gi dyret hvile, for ikke å jage det ut i dette ekstreme været, det varer ikke lenge, slikt vær varer aldri lenge, og jeg fornemmer dyrehjertet som pumper blodet der ute i mørket; ser for meg de blanke øynene som tar det våte mørket inn i hjernen, og i vindusruten har jeg speilbildet av kjøkkenvinduet bak meg, et sort kvadrat, og jeg tenker at der ute står du lille bror, du som ikke kan tenke og ikke vet at du skal dø, jeg synes jeg kan se en bevegelse helt nederst i høyre hjørne, det kan være takkene på geviret, men så er det isteden to hender, og et ansikt som legger seg hvitt mot ruten; et kort sekund, så er det borte, og jeg på vei over gulvet.

• Utdraget er hentet fra Ingvar Ambjørnsens kommende roman «Natten drømmer om dagen».