Les utdrag fra Jan Kjærstads nye bok

«Menneskets vidde».

ESSAY-SAMLING:  Det er 24 år siden Jan Kjærstad ga ut sin første essaysamling, «Menneskets matrise». Siden 1989 har den velkjente forfatteren gitt ut en rekke romaner, i tillegg til en ny samling med essays og artikler hvert tiår. Til høsten kommer den fjerde i serien, som har fått tittelen «Menneskets vidde».
Foto Kristin Svorte / Dagbladet
ESSAY-SAMLING: Det er 24 år siden Jan Kjærstad ga ut sin første essaysamling, «Menneskets matrise». Siden 1989 har den velkjente forfatteren gitt ut en rekke romaner, i tillegg til en ny samling med essays og artikler hvert tiår. Til høsten kommer den fjerde i serien, som har fått tittelen «Menneskets vidde». Foto Kristin Svorte / DagbladetVis mer

Les intervju med Jan Kjærstad her.

Jeg befinner meg et par mil sørøst for London. Jeg har tatt toget fra Victoria Station til Bromley South, buss videre til Downe Village. Derfra er det bare en kort spasertur til Down House, stedet Charles Darwin kjøpte i 1842 og som han bodde på livet ut, i 40 år. Her har jeg nå funnet frem til den sirkelformede «sandstien» Darwin anla i utkanten av eiendommen - senere har man kalt den Darwins «tenkesti». Jeg kan ikke forestille meg en mer perfekt location for å baske med den problemstillingen jeg har i hodet.

Det er vår. Det er et paradoks. Jeg skulle spasert her i ungdommen, ikke idet jeg går inn i livets høst.

Freud og Darwin. Hvorfor vet jeg så mye om Freud og så lite om Darwin? Hvorfor tok det meg så lang tid å komme til Down, til Darwins hus? Jeg var knapt fylt tretti før jeg hadde sett begge Freuds «kontorer», både det i Wien og det i London. Jeg har lest flere av Freuds hovedverker, pluss et knippe av hans kasus-historier, men ingenting - før nå - av Darwin. Hvorfor denne somlingen med Darwin? Representerer Darwin en historie med mindre appell? Er den for komplisert? Er jeg redd for Darwin?

Da jeg som student skrev en av mine hovedoppgaver - det var innen sosialetikk - fulgte jeg også en forelesningsrekke om Karl Marx, holdt av Jon Elster. På den første forelesningen listet Elster opp de, etter hans mening, tre viktigste bøkene skrevet på 1800-tallet: 1. Charles Darwin: Om artenes opprinnelse, 2. Karl Marx: Kapitalen, 3. Gustave Flaubert: Madame Bovary. Jeg ble forundret over denne listen, ikke over Darwins førsteplass, men over at Elster rangerte Flaubert, en skjønnlitterær forfatter, så høyt. Kunne romaner ha så stor innflytelse? Ettersom lysten til å skrive hadde våknet i meg, fikk Flaubert all min oppmerksomhet. Darwin forsvant ut av hukommelsen.

Sett i bakspeilet er det merkelig. For det er jo Darwin som burde ha påkalt mitt vitebegjær, fordi jeg var blank på ham. Jeg hadde Pax' sjubindsutgave av Marx' «verker i utvalg» i hylla, til og med Das Kapital, men ikke en eneste bok av Darwin. Det er jo Darwin som er sjokket, det er Darwin som gir det svimlende perspektivet, det er Darwin som står for det store paradigmeskiftet.

Darwins tanke om utvikling var ikke ny, selv ikke tanken om at mennesket var et resultat av utvikling, var ny. Det revolusjonerende i Darwins idé var at den slo bena vekk under forestillingen om at utviklingen var en målrettet prosess (for de troende: styrt av Gud), at hvert nytt stadium i utviklingen var virkeliggjørelsen av en plan. «Om artenes opprinnelse anerkjente verken et mål satt av Gud eller naturen», skriver Thomas S. Kuhn i The Structure of Scientific Revolutions (1962). Som motor for utviklingen introduserte Darwin isteden «det naturlige utvalg», bokens fulle tittel er da også On the Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life. Det var dette som vakte anstøt, at konkurransen mellom organismer for å overleve også, i det lange løp, hadde frembrakt mennesket.

Jeg gikk tolv år på skolen, og det eneste jeg husker om Darwin, er en av disse karikaturene av ham, Darwin som sjimpanse, antakelig fra en lærebok i historie. Jeg studerte teologi i seks år, og Darwins navn var fraværende. Det var kanskje ikke rart at det var taust om Darwin på Menighetsfakultetet, men heller ikke på Teologisk fakultet, på universitetet, ble navnet hans nevnt. Jeg har sett etter i noen av mine lærebøker, selv de i antropologi, og jeg finner bare enkeltsetninger og et par fotnoter. Fra universitetstiden husker jeg egentlig Darwin mest som et skjellsord, på grunn av den hissige debatten i siste halvdel av 1970-tallet da den forhatte sosiobiologien ble redusert til et par forvrengte stikkord av grupperinger som fortsatt trodde det var mulig å forme mennesket ved hjelp av politiske systemer.

Selv som akademiker, ferdig utdannet, var min uvitenhet om evolusjonen og evolusjonsteorien enorm.

Hvorfor har det darwinistiske paradigme ikke etablert seg tydeligere blant skjønnlitterære forfattere, kritikere og lesere? Er det fordi den litterære sfære er en slags siste mystiske enklave der man hegner om menneskets transcendens?

Jeg er ikke ute etter å skrive om utviklingsteorien, hva den går ut på, om Darwins forhold til Lamarck og Malthus og slike ting. Jeg berører heller ikke kontroversene blant forskere som alle kaller seg darwinister. (Kan man snakke om utvikling også uten det naturlige utvalg? Er det kun gener som blir selektert? Kan det forekomme plutselige sprang i utviklingen?) Jeg skal heller forsøke å lete meg frem til noen perspektiver, noen stikkord og uttrykk, som kan være en spore til nye tema, aller helst en ny form, i skjønnlitterære fortellinger.

Som sagt tror jeg forandring er det sentrale begrepet — transmutasjon, som man sa på Darwins tid. Vissheten om at arter hele tiden endrer seg. Gjennom millioner av år fører små forskjeller til forandring. (Darwin forsto ikke arv, så ikke genenes betydning for evolusjonen; Mendels genetikk, hvordan viktige egenskaper kunne overføres fra en generasjon til en annen, ble innarbeidet i hans teori først av det 20. århundrets darwinister.) Forandringen skjer sakte hvis omgivelsene, de økologiske betingelsene, er stabile, raskere hvis de endres. Enhver art er tilbøyelig til å forandre seg, stabilitet er en illusjon. Nye arter kommer stadig til, gamle arter dør ut. Det er heller ingen rangering av artene, og ikke noe overordnet mål. Utviklingen har ingen hensikt, den har heller ikke selektert frem «det beste». (Vi kunne eventuelt si: De som lykkes med å mangfoldiggjøre sine gener, er de mest fremgangsrike.) Å snakke om at noe er «perfekt», gir ingen mening, særlig ikke når vi kontemplerer det overveldende antall arter som har dødd ut: over 99 prosent av alle arter så langt.

Ergo blir også arten menneske satt i et forbløffende nytt relieff. Alt liv er beslektet. Mennesket detroniseres. Mennesket har utviklet seg, som alle andre organismer. Mennesket er ikke kronen på verket. (Så langt er maur en større suksess enn mennesket. For ikke å snakke om bakterier.) Mennesket er en tilfeldighet og slett ikke udødelig. Selv om Darwin bare så vidt nevner mennesket i Om artenes opprinnelse, oppsummerte London-tidsskriftet Athenaeum, i anmeldelsen av boken, Darwins syn på mennesket slik: Mennesket «ble født i går - det vil dø ut i morgen». Om ikke annet sier det noe riktig om det veldige tidsperspektivet Darwin etablerer i sitt verk. Mennesket har vært på Jorden i ubegripelig kort tid.