SLUK: - Sluk er et redskap og en fornemmelse, grådighet og tomhet. Kanskje romanen handler noe om det, sier Lars Saabye Christensen om sin nye bok. Foto: Lars Eivind Bones
SLUK: - Sluk er et redskap og en fornemmelse, grådighet og tomhet. Kanskje romanen handler noe om det, sier Lars Saabye Christensen om sin nye bok. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Les utdrag fra Lars Saabye Christensens nye roman

«Sluk»

Les intervju med Lars Saabye Christensen om «Sluk» her.

Jeg åpnet kofferten som var akkurat stor nok for skrivemaskinen, løftet den forsiktig ut og plasserte den på bordet foran vinduet. Rommet mitt, kvistværelset, kalte vi det, lå i andre etasje, eller andre og en halv, på vei opp til loftet. Veggene var hvite, taket skrått. Sengen hadde fire sengestolper, med messingkuler på toppen, det var omtrent som å sove, hvis jeg i det hele tatt fikk det, mellom fire flaggstenger.

Jeg ble sittende en god stund og bare se på dette vidunderet, en remington portable, som far ganske uventet hadde kommet med rett før sommeren. Jeg hadde ikke fødselsdag engang, det var bare en vanlig onsdag. Den ble til overs, sa han. Arkitekter bruker ikke skrivemaskin. De skriver for hånd. Jeg husker fars skrift. Fars bokstaver var hus på rekke og rad, noen høye, de fleste lave. Linjene var gater. Jeg prøvde lenge å etterligne den, min fars skrift. Da jeg skjønte at jeg aldri ville klare det, å bli bedre enn fars skrift, måtte jeg finne på noe annet.

Jeg flyttet i stedet mennesker inn i disse husene som var bokstaver og jeg gikk i de gatene som var setninger. Jeg snek meg mellom linjene og fant tegn, gåtefulle, skremmende og oppløftende tegn som bare var mine og som ingen andre enn jeg kunne tyde. Far ga meg altså en skrivemaskin. Kanskje han så at håndskriften min var håpløs, bare et virvar av overstrykninger og gjentagelser. Jeg fikk ikke i orden, jeg, som innerst inne var en ordensmann uten like. Og nå satt jeg her, på rommet mitt i andre og en halv etasje, foran skrivemaskinen. Jeg hadde selvfølgelig skiftet fargebånd og pusset tastene for anledningen. Så dro jeg det første arket på plass i valsen, valgte dobbel linjeavstand og skrev tittelen som for lengst var klar. Månenedgang. Den var jeg ganske fornøyd med. Strengt tatt behøvde jeg ikke skrive noe mer. Så fornøyd var jeg med den tittelen. Men såpass lett ville jeg ikke gjøre det for meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg hadde 26 dager på å bli ferdig med selve diktet før menneskene fikk has på månen. Det burde holde. Egentlig syntes jeg vi burde la månen få være i fred. Jeg mener, når vi først hadde satt foten ned der kunne den aldri bli den samme igjen. Derfor håpet jeg innerst inne at noe gikk feil, ikke at astronautene omkom eller såpass, men for eksempel at en skrue løsnet i Apollo, at det ble dårlig vær, at Nixon fikk omgangssyke eller at Neil Armstrong brakk beinet, ja, det hadde vært noe, at Neil Armstrong brakk beinet da han gikk ut for å hente posten, for jeg tvilte sterkt på om noen dro til månen på krykker.

Jeg trakk fra de tynne, hvite gardinene som nesten ble til støv i hånden, og kunne se fjorden, flaggstangen, karpedammen og rhododendronen. Fjorden lå blank og stille, med en farge som bare denne aftenen i året, sankthansaften, kunne inneholde, blå skygger som åpnet like blå skygger og alt dette blå forsvant i et blått nåløye like over Kolsåstoppen. Flaggstangen gidder jeg ikke si noe om foreløpig, det får være nok med sengestolpene, bortsett fra at malingen flasset av og kulen på toppen var rusten og derfor lignet stangen en sliten mast på et grunnstøtt skip.

Det var forresten ganske lenge siden det hadde vært karper i den tørrlagte karpedammen og jeg tvilte på om det noensinne hadde vært det, for den dammen var så liten at selv et rumpetroll pent måtte stå i kø og vente på å bli padde, eller var det frosk. Dessuten hadde vannet visnet for lengst og blitt til mose langs kantene. Samma det, også. Men rhododendroen var et helt hotell for humler og ingen rom var ledige. Der durte de ut og inn av sine røde og vidåpne dører dagen lang og lukket dem pent etter seg når mørket falt. Humler er ganske veloppdragne når det kommer til stykket. Og satte jeg vinduet på gløtt, eller bare hørte godt nok etter, og jeg har ganske god hørsel, kunne jeg få med meg summingen helt opp hit hvor jeg satt ved skrivemaskinen og skulle skrive det store diktet om månen. Det var forresten en i klassen på den forhatte realskolen som stammet og i hver time tvang norsklæreren ham til å si rhododenro, noe han selvfølgelig ikke fikk til, og du behøver egentlig ikke stamme i det hele tatt for å få problemer med den busken, det ble bare ro, ro ro, og da stemte resten av klassen i, jeg også, tro ikke et øyeblikk noe annet, ro, ro, ro til fiskeskjær. Like morsomt hver gang. Men når han sang, da skulle du hørt, da fløt ordene uten det minste hakk i plata, konsonantene gled av gårde, det var som om melodien smurte ham. Sangen var hans verksted. I sangen ble han reparert. Sånn hadde jeg det også, men mine søkk lot seg skjule, enn så lenge. Når jeg skrev falt jeg på plass. Språket var mitt verksted. I språket ble jeg reparert.

Da jeg fikk øye på det første bålet, et sted mellom Slemmestad og Sandvika, og nåløyet over Kolsåstoppen viste seg å være en villfaren stjerne, gikk jeg ned til mor som satt på altanen med et grønt pledd rundt seg og drakk te. Foran henne lå den lille gule notisboken hun alltid hadde med seg og som hun skrev handlelister og førte regnskap i. Det stod en kopp der til meg også. Jeg skjenket den passe full, la en sitronskive øverst og pøste på en halv kilo sukker som sank mot bunnen og steg i en sødme som så vidt overdøvet det sure.

- Hva gjør du? spurte mor.

- Skriver.

- Om hva da?

- Månen.

- Har du kommet langt?