Les utdrag fra Lars Saabye Christensens nye roman

«Sluk»

SLUK: - Sluk er et redskap og en fornemmelse, grådighet og tomhet. Kanskje romanen handler noe om det, sier Lars Saabye Christensen om sin nye bok. Foto: Lars Eivind Bones
SLUK: - Sluk er et redskap og en fornemmelse, grådighet og tomhet. Kanskje romanen handler noe om det, sier Lars Saabye Christensen om sin nye bok. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

• Les intervju med Lars Saabye Christensen om «Sluk» her.

Jeg åpnet kofferten som var akkurat stor nok for skrivemaskinen, løftet den forsiktig ut og plasserte den på bordet foran vinduet. Rommet mitt, kvistværelset, kalte vi det, lå i andre etasje, eller andre og en halv, på vei opp til loftet. Veggene var hvite, taket skrått. Sengen hadde fire sengestolper, med messingkuler på toppen, det var omtrent som å sove, hvis jeg i det hele tatt fikk det, mellom fire flaggstenger.

Jeg ble sittende en god stund og bare se på dette vidunderet, en remington portable, som far ganske uventet hadde kommet med rett før sommeren. Jeg hadde ikke fødselsdag engang, det var bare en vanlig onsdag. Den ble til overs, sa han. Arkitekter bruker ikke skrivemaskin. De skriver for hånd. Jeg husker fars skrift. Fars bokstaver var hus på rekke og rad, noen høye, de fleste lave. Linjene var gater. Jeg prøvde lenge å etterligne den, min fars skrift. Da jeg skjønte at jeg aldri ville klare det, å bli bedre enn fars skrift, måtte jeg finne på noe annet.

Jeg flyttet i stedet mennesker inn i disse husene som var bokstaver og jeg gikk i de gatene som var setninger. Jeg snek meg mellom linjene og fant tegn, gåtefulle, skremmende og oppløftende tegn som bare var mine og som ingen andre enn jeg kunne tyde. Far ga meg altså en skrivemaskin. Kanskje han så at håndskriften min var håpløs, bare et virvar av overstrykninger og gjentagelser. Jeg fikk ikke i orden, jeg, som innerst inne var en ordensmann uten like. Og nå satt jeg her, på rommet mitt i andre og en halv etasje, foran skrivemaskinen. Jeg hadde selvfølgelig skiftet fargebånd og pusset tastene for anledningen. Så dro jeg det første arket på plass i valsen, valgte dobbel linjeavstand og skrev tittelen som for lengst var klar. Månenedgang. Den var jeg ganske fornøyd med. Strengt tatt behøvde jeg ikke skrive noe mer. Så fornøyd var jeg med den tittelen. Men såpass lett ville jeg ikke gjøre det for meg.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer