Les utdrag fra Maria Zennströms nye bok

«Hvordan ser livet ut hvis man ikke har nok kjærlighet?».

NY BOK: Maria Zennströms nye bok «Hvordan ser livet ut hvis man ikke har nok kjærlighet?» kom ut på Knausgård-brødrenes forlag Pelikanen i dag. Her kan du lese et av utdragene hun leste på Lillehammer i dag.
NY BOK: Maria Zennströms nye bok «Hvordan ser livet ut hvis man ikke har nok kjærlighet?» kom ut på Knausgård-brødrenes forlag Pelikanen i dag. Her kan du lese et av utdragene hun leste på Lillehammer i dag.Vis mer

Les intervju med Maria Zennström og forleggeren/oversetter Karl Ove Knausgård her.

16. februar

Går for første gang inn i blomsterbutikken, som er naboen min. Den ser litt støvete ut fra gaten. Innredningen er sjuskete, gamle møbler. Jeg har lurt litt på eieren. En middelaldrende mann. Ofte sitter han på gaten utenfor med en eller annen bekjent og drikker vin. Men blomster har han, det ser man gjennom vinduet. Selger han noen? Ikke noe spesielt taler for det. Jeg sykler ofte forbi ham der han står utenfor forretningen, har aldri hilst, selv om han etterhvert må kjenne meg igjen.

Nå er jeg glad for å ha en blomsterbutikk så nær, fordi jeg er sen til restauranten der jeg har bestilt bord, og mamma, broren min, konen hans og ettåringen deres antageligvis sitter allerede. Er egentlig utilfreds over å måtte vaere med på å betale en dyr middag. Men mamma fyller åtti og jeg kan ikke komme uten blomster. Har ingen annen presang.

Inne i butikken sitter eieren ved et sidebord, sin vane tro, med en bekjent og et glass vin. Men han kommer hjelpsom fram, og jeg ser at han har vakre roser. Virkelig vakre, friske roser. Langstilkede, krusete, med mangedoble kronblad. Mørkerøde. Så ser jeg noen enda vakrere, gulorange. Tar fem. Men det ser ynkelig ut på en åttiårsdag. Tenker på hvordan det antagelig var da Henry fylte åtti. Fest. Alle barn og barnebarn. Mat, sang, presanger. Jeg lukker øynene og tar to røde roser til, det blir festligere med de to røde blant de orange.

Da mamma hadde fødselsdag i Moskva, var det femten år siden? Jeg kjøpte like mange roser til henne som år hun fylte. Satt oppe og skrev av et dikt på skrivemaskinen: «Til en av Europas vakreste kvinner». Jean i rommet ved siden av våknet av hamringen på den gamle maskinen min. Klokken var fire om natten. Han dunket i veggen. Men jeg hadde ingen presang, mamma måtte oppvartes på en verdig måte. Jeg låste døren, fortsatte å hamre, Jean satte føttene på gulvet, subbet. Kom bort til døren min, tok i håndtaket. Jeg skrev innbitt, ingenting måtte komme imellom. Jeg hørte at han åpnet vinduet sitt; skrev videre, kaldt triumferende; det er lengre enn man tror mellom vinduene, og selv om han lente seg langt ut med et eller annet redskap, lykkes han bare å banke nølende på ruten.

Buketten blir vakker, koste hva det koste vil. Og blomsterhandleren er profesjonell. Gir beskjed om vanntemperaturer, beskjaerer stilkene. Sier at rosene kommer til å stå lenge. Han stammer litt. Jeg er opprømt, besatt, føler meg som mammas kavaler. Hun skal få det hun fortjener. Hvorfor «Europas»? Hvorfor ikke en av verdens vakreste kvinner?

I Moskva gikk jeg foran henne, viste veien til skolestudioet, forblindet, så ingen andre. Pauliina hadde sittet i glassgangen og røkt. Hun sa noen dager senere: Jeg har aldri sett deg slik. Vot eta ljubov, «dét er kjærlighet ...» 

Jeg kommer til restauranten med den h.ye buketten min, stolt. Mamma har en glitrende jumper, blond hestehale, svaert vakker for sin alder, jeg er glad for at hun ser verdig ut. De siste årene har hennes dristige måte å kle seg på balansert farlig mot det patetiske, hun sminker seg hardt, kler seg fortsatt utfordrende.

Jeg kikker i takspeilet, ser meg selv ved siden av de andre i familien. Barnet er vakkert, Anka og Per er vakre, mamma er praktfull.