Les utdrag fra Merethe Lindstrøms nye bok

«Arkitekt»

NY NOVELLESAMLING: Merethe Lindstrøm er årets siste forfatter i Dagbladets sommerbok-serie, der vi presenterer utdrag fra høstens bøker.
Foto: Kristin Svorte/Dagbladet
NY NOVELLESAMLING: Merethe Lindstrøm er årets siste forfatter i Dagbladets sommerbok-serie, der vi presenterer utdrag fra høstens bøker. Foto: Kristin Svorte/DagbladetVis mer

Les intervju med Merethe Lindstrøm her.

• «Arkitekt» er en novellesamling. Utdraget er starten på novellen «Sult».

En halvtime tidligere kjørte vi forbi et åpent spisested. Jeg hadde sagt at jeg var sulten og pekt mot skiltet før vi nådde avkjørselen, men du påsto at den kom for brått på til at du rakk å svinge til siden.
Ingen av oss sa noe etter det. Ikke før en av ungene måtte på do. De begynte å krangle. På grunn av stemningen, de merker alltid en dårlig stemning, det får dem til å mase eller kjekle, noen ganger slår de etter hverandre. Vilt og hardt. Som om de banker løs på en de ikke kjenner.
Bare vi kommer ut av tunnelen, sa jeg.
Men da vi var igjennom kjentes det som å komme ut et helt annet sted, vi kjørte rett inn i regnet, tunnelen en tom vene bak oss, den tunge himmelen foran.
Det var ingen forvarsler, ingenting vi kunne ha forutsett. Du skiftet gir, fikk problemer, turtallet gikk opp, motoren ruste. Hva er det nå, sa jeg. Jeg må kjøre inntil, sa du. Det er noe som ikke stemmer med bremsene. Vi stoppet på det stedet der veien blir litt bredere. Et utkikkssted med gjerde mot dalen, bratt ned på den ene siden. Du sa vi måtte få noen til å se på den, bilen. Hvem da? Sa jeg. Jeg holdt den yngstes bukser mens hun satt på huk i regnet, tisset en liten gul bekk på den allerede våte grusen.

Vi lot bilen stå ved utkikkspunktet og begynte å gå tilbake mot området rett etter tunnelen, der du hadde sett et skilt, noe du hadde oppfattet i forbifarten. Campingplass, hytteutleie.
Vi var våte. Mobilen din var tom for batteri, jeg fikk ikke ringt med min, hvem var det som skulle betale regningen, sa du. Jeg prøvde å se etter skiltet du snakket om. Vi fant det en femti meter lenger borte.
Fra hovedveien gikk det en bred grusvei et stykke ned i terrenget. Det var ingen stor campingplass.
Hyttene lå øde sent i august, turistsesongen var nesten over. Men vi var heldige, en mann holdt på å låse døra i den ene av de grå campinghyttene. Han hadde høye, grønne støvler, regnjakke, kaps.
Jeg ble stående sammen med ungene mens du gikk for å snakke med ham. Jeg visste at du kom til å forklare at det var noe med bilbremsene våre. Skyggelua til fyren dryppet, han kunne like godt tatt den av seg, tenkte jeg, hvorfor hadde han den på, den var så våt, var ikke skyggelue noe man brukte i sol. Han ristet på hodet, pekte mot hovedveien i retningen vi var kommet fra. Dere pratet, han kikket bare bort på meg en eneste gang. Det var varmt i lufta, på tross av regnet. Etter noen minutter må dere ha blitt enige, for fyren låste opp hytta igjen og du gikk etter ham inn, jeg så ryggen din og litt av rommet før døra ble lukket, jeg visste allerede hvordan det så ut der inne, jeg var på lignende steder da jeg var barn, på andre ferieturer.
Jeg kjente at regnet hadde trukket igjennom jakka.
Skal vi bo her? sa en av ungene. De maste. Jeg visste ikke om noe jeg kunne svare, jeg sa hysj, jeg sa jeg vet ikke, da vil jeg sove på eget rom, sa den eldste. Det er ikke noe eget rom, svarte jeg, det er en campinghytte.
De tok noen skritt bakover, skuffet. Den yngste mistet nesten balansen i de glatte gummistøvlene. Fyren som tydeligvis drev plassen kom ut igjen, nikket mot meg og ungene, før han satte seg i bilen og kjørte opp den bratte, nesten utviskede veien.
Du viftet med lommeboka, du var så fornøyd, jeg gjenkjente uttrykket ditt, uttrykket du har når du ordner opp. Han blir ikke handlekraftig, han blir brå, tenkte jeg. Brå, rask, bevegelsene dine virker kanskje effektive, men egentlig er det nervøsitet. Selv blir jeg langsommere, dette går vel greit, sa du, du hadde løftet øyebrynene. Det var et spørsmål.
Kanskje, sa jeg, uvillig. Jentene hadde laget spor i søla, de gikk fram og tilbake, prøvde å slette ut noe, sporene dannet ujevne linjer, søla brun og tjukk, som avføring, hold opp, sa jeg, de stoppet brått, så overrasket på meg. Som om jeg skulle ha ropt.

Hytta besto av to rom. Det lille kjøkkenet var bare en krok, stua var litt større, det gikk en dør ut på baksiden til en stusslig gressplen. Soverommet med to smale køyesenger og fillerye på gulvet. Bak trærne kunne jeg skimte litt av utsikten vi hadde sett på stedet der vi forlot bilen. Rommene luktet, jeg var usikker på hva den lukta var. Vi kunne ha spurt ham om noe å spise, det var du som sa det. Nei, vi skulle ha stoppet da vi hadde muligheten, tenkte jeg, og du må ha visst at jeg tenkte det der, du må ha visst det for du sa: det er ikke et sted her i nærheten med ordentlig mat.
Nei, ikke her i nærheten, sa jeg, en fire mil borte, på den andre siden av tunnelen.
Du gned deg over øynene med hendene. Begynner du nå igjen, sa du.
I noen minutter undersøkte vi hyllene. Sjekket skapene under og over vasken som alle luktet det samme, lukta var bare intensivert, som om kilden måtte være rett ved. Men vi fant ikke noe, det var nesten tomt. En myggspiral i hjørnet. Det var ikke skittent, men ikke akkurat rent. Få gjester nå, sesongen som var over og alt det der.
Du trakk på skuldrene. Han later som, tenkte jeg. Han vil ikke innrømme at han er sulten.
Du sa at du ville se deg litt rundt. Ungene løp etter deg ut. Det var tomt i de andre hyttene, du var ute for å undersøke, som om vi ikke begge visste at vi var alene. Jeg gikk en rask tur rundt hytta, mens du kjente på dørhåndtak, banket på. Et sted lå en presenning, i midten av den slitte overflaten var regnvannet samlet i en gul dam, en tjukk væske, som om det rant verk fra et sted på innsiden.
Vi spilte yatzy, jeg begynte å kjenne meg svimmel. De glatte, svette terningene var blitt små lodd i hånden min. Ungene var overraskende rolige, de hadde delt et knekkebrød med fuktig ost som jeg hadde tatt med fra bilen. De ville aldri spist det ellers, men nå hadde de kastet det i seg, sultne de også.

Regnet utenfor vinduet.
Jeg vil spørre eieren, sa du. Kanskje han har noe mat vi kan få.
Hvordan da, sa jeg, hvordan skal du gjøre det uten mobil? Du dro på deg støvlene, fingrene dine var skitne, du hadde holdt på litt med motoren der oppe.
Tenker jeg går dit, sa du.
Jeg kjente uroen. Akkurat da.
Hvor? sa jeg. Han bor lenger oppi dalen, sa du, det er et stykke, du pekte ut veien.
Du kan ikke, sa jeg.
Du så på meg, du hadde fått på deg jakka også.
Det er flaut, sa jeg. Jeg har ikke lyst til å ta imot den maten.
Jeg har, sa du, og ungene er sultne.
Du sa at du ville gå bort til bilen på veien også, prøve bremsene på nytt, se om.
Et eller annet. Du sa du ville prøve et eller annet.
Du fortsatte å prate, jeg så på tærne mine, jeg hadde tatt av meg skoene, de var våte. Tærne mine virket hovne på den ene foten.
Er det noe med tærne mine, sa jeg.
Jeg går nå, sa du.