Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Les utdrag fra Per Pettersons nye roman

«Jeg nekter».

PER PETTERSON. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
PER PETTERSON. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Les intervju med Per Petterson her.

Jeg kjørte i litt under 60 langs Mosseveien helt fram til hengebrua som binder Ulvøya til fastlandet. Det var fortsatt ingen trafikk. Jeg trilla over brua som duva litt under meg, en fin følelse, som dekket på en båt, jeg likte den følelsen. Jeg parkerte i lomma rett til høyre for veien på den andre sida, i svingen der, og lente meg bakover i setet og lukka øynene og ble sittende og vente. Pusta med magen.

Så åpna jeg døra og svingte beina ut og gikk rundt bilen og åpna bagasjelokket og tok ut den gamle, svarte bagen med fiskeredskap i. Ingenting komplisert, ei hekle med snøre og tjue kroker og et søkke i enden. Flere av de faste sto allerede langs rekkverket, de hadde stått her i ti år eller mer. Jeg var den eneste nye på kanskje like mange år, men ingen spurte meg hvorfor jeg plutselig hadde dukka opp.

Nå hadde jeg stått her i hvert fall to ganger i uka i tre måneder. Den nærmeste mannen snudde seg da jeg kom ut på brua med bagen i hånda. Han hilste med tre fingre mot lua, som en speider. Han hadde to gensere på, den ene utapå den andre, den ytterste blå, den innerste hvit, vel, nesten hvit, og de var fillete begge to, de kalte han Container-Jon. På hendene hadde han pulsvanter, eller kanskje var det to vanlige vanter han hadde klipt fingrene av. Jeg hadde sett avisbud gjøre det samme. Disse hadde en uventa rød farge, nesten rosa.

—Får du noe, sa jeg. Han svarte ikke, men smilte og pekte på avisa han hadde bretta ut og lagt på bakken ved føttene sine. Der lå en middels torsk og to pir, den ene sprella så vidt. Han blunka med det venstre øyet og løfta den høyre hånda høyt og spredte fem fingre tre ganger.

—På ett kvarter, sa jeg og plystra lavt. En plastpose lå slengt tett inntil gelenderet, ica, coop, ett eller annet, den var ikke hans, det var i hvert fall sikkert, og to kaffekrus av papp lå klemt sammen like slengt og en lys serviett klint fast med flekker av ketsjup og sennep og i tillegg ei kvase elendig snøre litt lenger bort.

Container-Jon hosta kraftig et par ganger og illevarslende hult med pulsvantene for munnen og snudde seg og sa ut i mørket:

—Jævla utlendinger. Som fisker om dagen.

Jeg gikk forbi han og stilte meg mellom to barduner litt nærmere fastlandet, ved niern, og løsna den siste kroken i hekla og dro ut en halv meter snøre og lente meg over gelenderet. Med noen klossete vridninger med håndleddet lot jeg snøret med søkket i enden vikle seg sakte av hekla og ned i vannet. Øverst på hver krok hadde jeg surra en bit rød, blank tape. Da onkelen min fiska på det verste litt sør for her, i Bunnefjorden rett ut for Roald Amundsens hus i en robåt han leide for null og niks, brukte han alltid innmaten av blåskjell som agn. Han ville fiske i saltvann, det var helt tidlig på sekstitallet, han reiste langt i den grå pv-en sin for å gå i vadestøvler ved Bekkensten brygge med vannspeilet så vidt under støvelkanten, bøyd godt forover med skjorteermene bretta opp i et forgjeves forsøk på å holde dem tørre og plukka blåskjell og la dem i ei bøtte skåret av til det halve han lot flyte foran seg på vannet.

Men det ble for komplisert for meg, og jeg kjørte i hvert fall ikke så langt for å skaffe agn, og fisken beit hverken mer eller mindre nå enn den gjorde for onkelen min den gangen. Du behøver ikke agn, sa de andre på brua, den biter på blankt. Jeg festa et sykkelnav til gelenderet med stengene til skjermen klemt hardt rundt stanga, det het et vadbein, ei sånn innretning, og som oftest var den festa til ripa på fiskebåter og kunne vel kjøpes i butikken for penger om du ville, men dette var et hjemmelagd patent.

Jeg la snøret i sporet og kunne på den måten dra det lett fram og tilbake i jamne tak uten at rekkverket gnagde snøret tynt og sprøtt til det røyk med et smell. Det hadde jo skjedd, til allmenn fornøyelse. Det ble sakte lysere. Jeg hadde stått i mer enn to timer og hadde ikke fått noe som helst på kroken. Det irriterte meg litt, men ærlig talt, jeg var ikke så begeistra for fisk lenger. Ikke som før. Den fisken jeg fikk, ga jeg alltid bort. Vanligvis dro jeg hjem før de første bilene kom ned bakken mot brua, men i dag hadde jeg somla. Jeg hadde ikke engang begynt å pakke bagen, og det var fine biler som kom trillende, dyre biler. Jeg vendte ryggen mot veien med den slitte marineblå losjakka låst tett rundt brystet.

Jeg hadde hatt den jakka siden ungdommen på Mørk, og bare én av de gamle messingknappene var intakt, og ei strikkelue hadde jeg, den også blå, trukket langt ned over øra, så jeg så vel ut bakfra som de fleste andre ser ut. Jeg festa hekla på gelenderet og snudde meg tilbake og sank ned på huk for å ta en sigarett fra pakka jeg hadde i bagen. Jeg burde definitivt slutte å røyke, jeg hadde begynt å hoste om morgenen, det var et dårlig tegn, og da stoppa en bil rett foran meg med vinduet til førersetet i høyde med ansiktet mitt. Jeg retta ryggen sakte, jeg hadde sigaretten mellom leppene og tente den i hul hånd på vei opp, med en fyrstikk, jeg brukte alltid fyrstikker, jeg likte ikke den plasten.

Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner. Så glei vinduet lydløst ned.

—Er det ikke Jim, sa han. Jeg kjente han igjen med en gang. Det var Tommy. Han var tynn i håret, og nesten grå. Men det vannrette arret over venstre øye var fortsatt tydelig, hvitt, sølvlysende. Han hadde på seg en lilla frakk kneppa helt opp i halsen. Den så ikke billig ut. Han var den samme, og samtidig så han ut som John Voight i filmen Enemy of the State. Skinnhansker. Blått blikk. Bittelitt ute av fokus.

—Det er jo det, sa jeg.

—Fy faen, det må jeg si, hvor lenge er det siden. Femogtjue år. Tredve.

Og jeg sa: —Omtrent det. Litt mer. Han smilte.

—Vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke. Han sa det hverken på den eller den måten.

—Det er sant, sa jeg. Han smilte, han var glad for å se meg, det virka sånn.

—Og her står du og fisker på brua i den lua, og her kommer jeg i denne bilen. Den kosta ikke lite, det kan jeg godt fortelle deg. Men jeg har råd. Faen, jeg kunne kjøpt to, eller flere, om jeg ville, kontant. Er ikke det merkelig. Han smilte.

—Hva da.

—At ting kan bli sånn. Omvendt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media