Les utdrag fra Roy Jacobsens nye roman

«De usynlige».

Foto: Hans Petter Sørensen / Dagbladet
Foto: Hans Petter Sørensen / DagbladetVis mer

Les intervju med Roy Jacobsen her.

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:
- Jasså, det kjem fintfolk.

Presten reiser seg i båten og lar blikket gli over fjæra og engene som strekker seg oppover mot husene i den lille treklynga, lytter til måkeskrik og svartbak som på hver knaus bortover sier kvakk-kvakk som en annen gås, ternene og de spankulerende vadefuglene som borer i de snøhvite strendene under det harde solskinnet.

Men da han kommer seg ut av færingen og vakler noen skritt opp på moloen, får han øye på noe han aldri har sett før, sin egen hjembygd under fjellene inne på Hovedøya, slik den ser ut her fra Barrøy, Bruket og buene, gårdene, skogteigene og flåten.

- Kain du sei me, kor lite det e, main kain knapt sjå husan.

Hans Barrøy sier:
- Å, æ kain no sjå de.

- Du ha' nok beire syn heller æ, sier presten og stirrer innover mot samfunnet han har virket i gjennom de siste tredve årene, men aldri sett før, fra et så vanvittig ståsted.

- Ja, Dogger ha no aildri vørri her før.

- De e no eit par timers roan.

- Dogger ha' då vel sæggel, sier Hans Barrøy.

- No e det no blankstilla, sier presten, stadig med blikket vendt hjemover, for sannheten er at han er livredd havet og både skjelven og oppspilt her han står og er i live etter den fredelige overfarten.

Roerne har funnet fram pipene sine og sitter med ryggen til og røyker. Presten kan endelig ta Hans Barrøy i hånda og får i det samme øye på resten av familien, som er kommet nedover fra husene, Hans' gamle far, Martin, enkemann siden kona hans gikk bort for snaue ti år siden, Hans' ugifte og langt yngre søster, Barbro. Og den regjerende kvinnen på øya, Maria, som holder den tre år gamle Ingrid i hånda, alle i finstasen, kan presten tilfreds fastslå, de så nok båten allerede da den rundet Oterholmen; den er nå bare en svart hatt på havet der nord.

Han går mot den lille flokken som har stanset og kjørt blikket ned i graset, og tar én etter én i hånda, uten at noen av dem finner på å se opp, ikke engang gamle Martin, han har tatt av seg den røde topplua, og til slutt Ingrid, som presten legger merke til har rene, hvite hender, ikke engang sørgerender under neglene, som heller ikke er avbitt, men kortklipt, og de små smilehullene der knokene etter hvert skal tre fram. Han blir stående og beholde det lille underverket, og tenker at snart skal den bli en hardt arbeidende kvinnehånd, en senete, jordfarget og trælet hånd, en manns hånd, det treverket alle hender før eller siden blir forvandlet til her ute, han sier:

- Så dar e du, lille vænn, tru' du på Gud?

Ingrid svarer ikke.

- Ho gjær då vel dæ, sier Maria, som er den første til å se rett på gjesten. Men i det samme gjør han den samme oppdagelsen om igjen
og går noen ivrige skritt forbi naustet som ligger som et trappetrinn i landskapet og opp på en høyde der sikten er enda bedre.

- No ser e pinadø også prest'gården.

Hans Barrøy går forbi ham og sier:
- Og herifrå sjer Dogger kjerska.

Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap.

De går videre oppover og snakker om dåp og fisk, og dun, og presten er rent opprømt over Barrøy, som sett hjemmefra ligner en svart stein på horisonten, men som viser seg å være den grønneste hage, må han i Guds navn medgi, som mange av øyene her ute antagelig, med bare én og to familier, Stangholmen, Sveinsøya, Lutvær, Skarven, Måsvær, Havstein, en håndfull mennesker på hver, som dyrker et tynt lag jord og fisker i havets dyp og føder unger som vokser opp og dyrker den samme jorda og fisker i det samme dypet, det er ingen gold og bitter kyst, men en perlerad og et gullkjede, som han pleier å understreke i de mest inspirerte prekenene sine. Spørsmålet er hvorfor han ikke er her oftere?

Og svaret er havet.

Presten er landkrabbe, og få av årets dager er som denne, han har ventet på den i hele sommer. Men det kommer så bardus på ham her han står ved foten av en graskledd låvebru og ser inn i det evige prestegjeldet sitt, der Gud har holdt stand siden middelalderen, at han ikke har visst hvordan det ser ut, før nå, det er nesten irriterende, som om han har hatt et slør for øynene i alle disse årene, eller vært offer for en livslang svindel, hva angår ikke bare størrelsen på hans sokn, men også hans åndelige virke, muligens, det er kanskje ikke større?

Tanken er heldigvis mer foruroligende enn truende, en metafysikk fra havet der alle avstander lyver, og han er på nippet til å spore av igjen, men der kommer familien, den gamle nå med topplua på hodet, den høyreiste Maria rett bak ham og den robuste Barbro, som presten i sin tid ikke klarte å konfirmere, av forskjellige og ganske uklare årsaker, Guds tause barn på en holme i havet, som altså viser seg å være en juvel.

Han går i gang med å diskutere den forestående dåpen med dem, av den tre år gamle Ingrid med det lange, tjærebrune håret og de blanke øynene og føttene som vel ikke kommer ned i et par sko før uti oktober; hvor har hun de øynene fra, så blottet for fattigdommens sløve dumhet?

Han nevner i samme euforiske åndedrag at han gjerne vil høre Barbro synge i dåpen, hun har så fin stemme, så vidt han husker ...?

Det brer seg en forlegenhet i familien.

Hans Barrøy trekker presten til side og forklarer at Barbro nok har stemme, ja, men hun kan ikke disse salmene, lager bare de lydene hun synes passer, og det gjør de som regel, men det var også grunnen til at hun ikke ble konfirmert i sin tid, blant et par andre årsaker, som presten sikkert husker. Johannes Malmberget lar saken falle, men det er enda et spørsmål han ønsker å ta opp med Hans Barrøy, det gjelder den kryptiske gravskriften som har bekymret ham siden Hans' mor ble begravd der inne, et vers i steinen hennes, etter hennes eget ønske, det egner seg ikke på en gravstein, det er tvetydig, og prediker nærmest at livet ikke er verdt å leve. Men da Hans ikke svarer noe særlig på det heller, vender presten tilbake til duna og spørsmålet om de har noe å selge, han trenger to nye dyner i sitt hus og betaler mer enn de vil få på martnan eller Bruket, dunvekt er gullvekt, som man sier her ute ...